Travel light...

Hundbagasje....

Jeg burde gjort som sekstenåringen min, pakket kun det nødvendigste og så lagt halvparten av det igjen hjemme. Med andre ord pakket mobil, men ikke lader, fire umake sokker, tannkrem uten kost og nøyd meg med håndbagasje.

Som det var nå, hadde jeg pakket alle nødvendighetene og litt til i kofferten og sjekket den inn. Uten tanke på at flyselskap selvfølgelig er som barneselskap. Noen ganger en rolig affære, der ketchup og gele havner i barnemager, andre ganger ville vesten der ingenting går som det skal eller der det skal. 

De siste ukene har jeg flydd med to hittil uprøvde selskaper, Wizzair og AlItalia. Wizzair var en opptur, om mulig trangere og mer tettsittende enn Ryanair, men ellers rausere enn de fleste. Kofferten kunne veie 32, jeg gjentar 32 kilo! I tillegg til håndbagasje, som på mirakuløst vis slapp å bli most ned i den fryktede stålrammen på 55x40x23 lovlige centimeter ved gaten. Jarl Vidar måtte til gjengjeld sitte med knærne to smertefulle centimetre inn i setet foran, men kneskålene hans har allikevel sluttet å forvente noe særlig av han for mange år siden. Dessuten er det langt fra knærne og opp til munnen, så de kommer så og si aldri til orde med klagesangene sine. 

Men mannen ble betenkt da vi skulle sjekke inn på veg hjem, og jeg hadde kjøpt et bilde på øyemål. Akkurat like stort som kofferten tenkte jeg og betalte gladelig en håndfull zloty for to sebraer i nær naturlig størrelse. – Det e` nåke me hjernen te kvinnfolk, de eige `kje evnen te å beregna, tordnet JV på veg ut i bilen klokka 04 om morgenen. – Det ordne seg, mente den lett positive journalisten med håndbagasje, stor koffert og et digert sebrabilde under armen. Det hjelp jo ikke at vi hadde pådratt oss et hyggelig reisefølge på to haugesundere i verdens minste leiebil, men fram kom vi! Og bildet? På Lech Walesa flyplassen har de ikke gått på sinnaskolen, den som uteksaminerer personalet på Stansted. Så sebraene ble sjekket inn og fikk reise med god beinplass på Oversize, free of charge.

Sinnaskolen.....

AlItalia er en annen historie. Sant å si har jeg ikke truffet en eneste italiener som har noe godt å si om dem. Da jeg landet på Cantania Aeroporto forrige uke, lå kofferten igjen i Roma. Hos AlItalia kan du sjekke inn 23 kilo, men hva hjelper det når du ender opp aldeles vektløs?

Avdelingen for savnet bagasje var stor som et trygdekontor, med en haug med ansatte bak disken. Bare en av dem kunne hjelpe, de andre var ansatt i full stilling som pekere. – Scusa, io .... - No, no, sa de alle som en og pekte på dama lengst borte. Hun sporet til gjengjeld kofferten på null komma niks. Den var faktisk i ferd med å lande, uten at det hjalp noe særlig. To døgn og fem telefonsamtaler senere kom kofferten, tydelig merket av å ha vært i utlendighet på egen hånd.  I mellomtiden var det bare to ting å gjøre. Kjøpe italienske klær og vandre ydmykende rundt som en kjempekvinne i små feminine kjoler, designet for barnløse kvinner på maks 1,60 :)