Ståskjorter og sittesko

Stortrommeklem  :))

Dagen før dagen er det en ting det går i, - bunadsskjorter. For at damene skal kunne nyte å være i motsatt posisjon av hva de ville vært i fugleriket, er det viktig at alt er på stell, også det som ikke viser. 

Så derfor følger de fleste ikke mitt utmerkede råd om å bare stryke armene og søljepartiet på skjorta.  Og du verden, flotte blir de, så glatte og nystivede at de kan stå fremme på benken for å spare enda en kleshenger til besøket som kommer etter barnetoget. Det at de krølles inn i den litt for trange bunadsvesten, snøres inn av sølvkjedet for så å tilbringe dagen under sjalet, tilhører uvesentlighetene. Dermed kan alle damer med respekt for seg selv og sin hjemmeværende mor med løftet hode bruse med broderiene, koste over åpne plasser med subbeside stakker og virvle opp kruttblandet svevestøv fra barnetoget.  
Ensfargede menn sper ut fargekartet, mens fjortisene nyter sin eneste lovlige bunadsfrie periode. Du vet, den som strekker seg fra den fravokste sparkjøpbunaden størrelse 12 år frem til konfirmasjonshabitten. Så i dag nyter guttene dagen iført pensaggebukser de ærlig og redelig har vunnet i intense diskusjoner med hjemmets klesgeneral. Jentene utfordrer blærebetennelsesfokuserte mødre med supertynne strømpebukser, kortkorte skjørt og sittesko, som absolutt ikke er egnet å gå i. Med andre ord, alt er som det alltid har vært og slik vi liker det. 

For oss journalister er det gode tider rundt 17. mai. Vi nyter, tro det eller ei, å ta en pause fra dårlige nyheter, sprengte budsjetter og brutte politiske løfter. Ei uke til endes kan vi alle vise samme ansvar som VG og lage fete overskrifter over yndlingstemaet deres, nemlig hvordan været skal bli hvor i landet. Spekulasjonene begynte allerede lørdag, der de første profetene, vel vitende om at de på tynn is, opplyste oss om at det ennå ikke er sikkert hva slags vær det kan bli torsdag. Det kan bli vått og kaldt, og litt sol og varmt, litt her og litt der. 

Dagen etter blir det mer værprat, dagen etter det igjen blir det litt mer enn prat, før motejournalistene overtar stafettpinnen og avslører at det fremdeles ikke er er noe å avsløre. Bunad er fremdeles in, mørk dress er in, en stayerevne en skal lete lenge etter i den tekstile verden. Lite å skrive hjem om, men 16. mai kan det bli nyheter av sånt.

18.mai er smaløyde og sårbeinte jounalister takknemlige for en ting, ingen forventer at de setter dagsorden og utøver sine plikter som den fjerde statsmakt. De nyter dagen derpå med å skrive deilige selvfølgeligheter; som at barna har gått i tog, det har blitt spist pølser, det har blitt spist is, noen har hoppet seg til seier i sekkeløp og barn har viftet og etterhvert fektet med norske flagg. Årets 17. maitaler la inn, som seg hør og bør, både Eidsvollsmennene og våre nye landsmenn. Og VG fikk rett, det ble både vått og kaldt og sol og varmt, litt her og litt der.