Polynome regresjoner

Lekselykke, et ord som ikke finnes i det norske språk... 

Analfabeter klarer seg godt på skolen, så lenge de leser det som står mellom linjene. Men du kommer ikke langt i R-matten på Skeisvang uten å kunne polynome regresjoner.

Og nå er dagen kommet. Dagen da jeg ikke lenger kan hjelpe poden med matten. Fra nå av er jeg mer på høyde med D-matten foran døra. 6 `eren jeg fikk med meg fra gode gamle Edvard Ringen er likhet med alderen min bare blitt et tall. 
– Polynome regresjoner? Mor ser spørrende på matematikeren. – Har dåkker bjynt med anatomi å sånt? Eg syns det  hørres ut som ein sjukdom. Type, - eg lide av långt framskreden polynom regresjon… 

På Hawaii hadde de ikke polynome regresjoner, så der kunne vi gjøre lekser i senga 

- Særligt!! Avkommet vurderer den slette humoren med overbærende mine og skifter nådeløst tema.  
–Fekk du med deg Avengers? Det va ein kjempebra film! Guttene er rørende enige.  –Ka handla den om? Mammen har slikket mattesårene og blander seg i samtalen igjen. - Øglemennesker, di hadde spesielle auger!! Og plutselig er vi tilbake til regresjonen, det å vende tilbake til tidligere faser. 
– Du har sånne auger mamma, gliser jentungen og betrakter meg interessert som en levning fra Trias, Jura eller Kritt, øglenes tidsalder.  Femti prosent fossil, - halvt menneske, halvt øgle. Jeg tror jeg bør gjøre som middelaldrende kvinner med håp om å holde på en ektemann gjør, gifte meg med en arkeolog. For hver ny årring rundt øynene blir jeg mer og mer interessant….