Dag 12: 

Søvn, sjåfører og skytshelgener 

-Jste absolutně na trati, vlak jede! Beznadějné turisty! Bussjåføren slår oppgitt ut med armene. Håpløse turister som ikke forstår tsjekkisk. 
-Ein te Ålgård! Maen svarer på jærsk for å dempe gemyttene. -Den må broga vede’ så he’ det!

Vi er på veg fra middelalderbyen Cesky Krumlov til Praha. Etter en liten time oppstår det som i Houston kalles et problem. Togskinnene er til reparasjon. Alle tsjekkerne toger ut, mens vi springer mellom perrongene og leter etter tog og skinner. Men toget er innstilt, og lyset som skinner i tunnelen er en gammel buss. Ingen snakker engelsk, men vi tror vi skjønner at bussen i midten går til Praha. 

Alle fire bussene går mot Praha. Med 12 sjeler i den første, åtte i den andre, maen og meg og ei amerikansk dame i den tredje og ingen i den fjerde. Det kalles effektiv kamp mot arbeidsledighet. Midtvegs til Praha, i Tabor hopper sjåføren ut og finner bagasjen til ei tenåringsjente med clearasilfjes og fett hår og en pensjonert formingslærer med et mildt kreativt uttrykk over bukkeskjegget. Vi blir sittende inni som sauer uten hyrde, til den hengslete bussjåføren med vaskebrett i pannen og 65 år gammel Elvislugg kaster oss av. 
Toget burde vært gått, men kanskje takket være Gjertrud og en ung ivrig toglærling, som bruker walkie-talkien som en rocker bruker mikken, rekker vi det. Den unge og lovende togtypen følger oss helt til døra. 

Toget har ventet på oss i 11 minutter, men det ser strengt tatt som om det har stått der siden 1954. Chenilleseter, toalett der du spyler unevnelige ting ned på skinnene, små seksmanns kupeer og en togvertinne med tralle. -Nei takk, eg ska`kje ha sukker i, sa maen, da han hørte det drysste ned i isoporbegeret. -It`s not sugar, it`s the coffee, sa trisen. 

Og Gjertrud? Det er de reisendes skytshelgen. Det må være alle nonnene i gatene her som minnet meg på at alle vi som reiser har en skytshelgen. Gamle galninger på interrail trenger det, og derfor har vi Gjertrud som også er skytshelgen for spinnersker og hjemløse. Vi kommer nesten inn under to av kategoriene og er godt dekket. Gjertrud stakkars var ikke så heldig. Hun nektet å gifte seg med merovinerkongen Dagobert i Belgia på 600-tallet, da hun var 12 år gammel. Hun døde bare 33 år gammel etter å avstått fra mat og søvn i lang tid. 

-Du trenge ikkje bekymra deg, beroliget maen da han fikk høre om Gjertruds skjebne. -Det djubaste me meg e` søvnen. 

Vi rekker en liten lur til, før vi er i Praha. Mer mat ble det lite av, mannen bak disken i pølsesjappa hadde sovnet! Dessuten er vi mette ennå. Før vi dro fra Cesky Krumlov var vi innom Evestyle, den tsjekkiske kopien av Amundsen på hjørna. Mann- og konebedriften har det meste av det beste, unntatt kunder. Derfor stenger de aldri, og stikker du hodet inn, får du det ikke med deg ut igjen. Horvath Tibor selger porselen og glass og litt ganegodt, og er alle smaksprøvers far. I løpet av den halvtimen vi var der fikk vi smake rødvin, karamellsaus i stetteglass, karamellsaus med kaffesmak, tørket biff, tørket karpe, sitroneddik, espresso og brød. -It`s raining still, gliste han fornøyd, you can`t leave.

Men nå er vi nå i Praha, og i natt kan alt skje. Det er hjul på sengene. Maen ligger allerede i motsatt hjørne. Hvis jeg finner han igjen i morgen tidlig, setter vi kursen nordover. 

                           Severdigheter langs vegen 

Dag 11: 

Magnetisk middelalder 

-Eg lure på om kinesiske turistar blir skuffa når de kjøpe suvenirar med seg him, og plutselikt oppdage at det står made in China på? Maen blir tankefull, mens han betrakter turiststrømmen i Cesky Krumlov. 

Vi har funnet ei perle, og det er ikke en nordmann i mils omkrets. Japanere, russere og tsjekkerne selv har forelsket seg i middelalderbyen sør i Tsjekkia, men ellers føler vi oss som pionerer. 
Vi turister er jo litt rare, vi vil gjerne dra til steder uten andre turister, men kommer stort sett hjem med de samme bildene, og de samme brusåpnerne og fingerbølene med Pisa eller Praha på. Enda vi verken syr eller jekker opp flasker mer. Men forstår du ikke ett ord av menyen, tyder det på at du har vært kreativ ifht kartet. Har de undertitler på engelsk og tysk, har det sannsynligvis vært noen der før deg. 

Cesky Krumlov er en av verdens mest verneverdige småbyer, med i underkant av 14 000 innbyggere. Den er fullstending urørt av brann og kriger, og fremstår som verdens best bevarte middelalderby. Byen er oppført i vårt felles testamente til alle verdens barn og kom på verdensarvlista for drøye 20 år siden.  

Slottet ble påbegynt på 1200-tallet, og framstår uten en skramme. I vollgraven like ved inngangen går det fremdeles bjørmer, som det gjorde for generasjoner siden. Gamlebyen under syder av liv, mens elva Vltava rolig renner i en S gjennom byen. Gatemusikantene er dyktige og byr på alt fra barokkmusikk og jazz til didgeridoo. Spøkelser har de også. blant annet Perchta von Rosenberg, som bodde på slottet her på 1500-tallet. Johann var et troll til mann, men da han ba kona om tilgivelse på dødsleiet, nektet hun. Siden det har hun hjemsøkt slottet som den hvite dame. 

Maen fikk litt av den hvite-dame-følelsen i dag, da han holdt på å fryse på seg lumbago og måtte låne kasjmirsjalet til kånå igjen. Etter et rask blikk på seg selv i et butikkvindu, kom sjalet av i en farlig fart. -Det e` møkje sjel i et gott sjal, men det får` kje hjelpa, sa maen og kompenserte for kånelooken i en armybutikk over gata. 

Har du lyst å oppleve Cesky Krumlov, men ikke har en dråpe nomadeblod i årene, fly til Praha og ta tog det siste stykket. Joda, det tar noen timer, og toget stopper over 40 ganger, jeg gjentar over 40 ganger! Kaffepause for konduktøren må en også påberegne. Men det er verdt det! Etterhvert som husene, stasjonsbygningene og passasjerene forsvinner, øker følelsen av at  du enten har reist feil eller er i ferd med å oppdage eventyret. 
-When I get old, I want to be like you, sa 17 år gamle Valentina som vi ble kjent med på toget. Maen snudde seg for å se gamlingene som hadde elget seg innpå oss, men måtte til slutt erkjenne at han alltid ser på menyen, før han ser på serveringsdama. Dermed er både han og kånå per definisjon gamle. Men Valentina Standhartinger er like ung som vi føler oss, går på skole, lærer seg grafisk design og har en Reinhart goes wild konto på Instagram. Etter en halv times prat, måtte Valentina gå av, mens vi forsatte 20 Reinhart-klistremerker og et glass hjemmelaget aprikossyltetøy rikere. Valentina vil opp og fram, så se etter Reinhart. 

Japanerne i Cesky Krumlov er også unge. Eller gamle. Alle i midten er hjemme og jobber. De jobber forresten her også. De har reist tusenvis av kilometer for å at bilder av hverandre foran bygninger. Gjerne på såpass avstand at det ikke er mulig å se hvem den lille skikkelsen til høyre for severdigheten er. Onde tunger påstår at det ikke er vits å ta bilder av dem alle, siden de er så like. Men de er ikke mer like enn to snøfnugg. Det som er likt er bildene de tar med hjem, og paraplyene de bruker i sol og regn. 

Menn er forresten heller ikke like. Men det er jo påfallende hvorfor så mange av dem bestiller billetter til fotballkamp eller konsert fire måneder i forvegen, men venter til julaften med å kjøpe gaver. -Ingen kommentar, sier maen. :)

                                                             Langs vegen 

                                               Andre klasse til Cesky Krumlov

I et speil, i en gåte

'

Slottet fra stamrestauranten

Hotellværelse fra 1500-tallet 

Historisk framskritt

'

Dag 10: 

Strømpedjevler og stresslesser 

-Eg fryse, sier maen og legger kashmirsjalet te kånå over knærne. -Eg vett`kje ka dåkke kalle det i Italia, men i Norge hette det air condisjen. Kan dåkke skru an av? 

Vi er på veg til Innsbruck på et trekkfullt tog. Det ble planlagt for noen timer siden ved hjelp av dartmetoden. I og med at mobildataen ble slått av på danskebåten, har vi med papirkart og imaginære piler, som vi kaster rundt i Europa. Siden i går kveld har vi vært både i Liechtenstein, Luxembourg, Beograd, Ljubljana, Stockholm og Praha. 

Vi landet på Østerrike, siden maen ikke har vært der før. Nå har han riktignok ført landet opp i sin egen Tripadvisor med referanse til alle steder han har vært i utenom Klepp, men Østerrike er kun loggført med 23 sekunder på en perrong, da han hjalp en mann av med kofferten i fjor.

Vi stod i senga kl 06 i Corniglia i morges, da kirkeklokkene hang seg opp og ringte dobbelt. Nabokona var allerede oppe og hadde vaskekjolen på. Gamle Francesca bruker mer klær på en dag, enn Gandhi gjorde i løpet av et helt liv. Hun står tidlig opp, tar på den blomstrete husmorkjolen og lufter sengetøyet, bytter til bykjole og går på butikken, så solkjole for en kaffe på balkongen, igjen bykjole for å kjøpe eggene hun glemte i sted, rett i husmorforkleet for til slutt å ende opp i la grande finale: finkjolen rett før mannen kommer hjem fra en lang dag på torget med de andre gubbene. 

Vi for vår del hopper rett i togklærne, bukser med knær og t-skjorter med flekker som ikke er synlige for det menneskelige øye, når den som eier øyet er 45+. Etter ei drøy uke på tur er maen tom for reine sokker og gjør som jobbmaen Jarl Vidar, går barbeint i skoene. Dilemmaet hans når vi skal lage hjemme-hos-intervjuer er alltid: er det mest uhøflig å gå inn med skoene på eller å komme inn barbeint?

Men maen lar seg ikke plage av slike grublerier, dessuten har han fått både varmen og beslutningsevnen tilbake. Etter ei kort natt i Innsbruck, klokka 08.25, tar han inn et budskap på langbølgesenderen under luggen. -Me ska te Tsjekkia! Som sagt, så gjort. 08.55 står vi på perrongen med sekkene på ryggen, shamporester i håret og hotellfrokost i magen. Første stopp er Linzl med Eurocitytrain. I forhold til lokaltogene vi har reist med den siste uka, er dette som en intergalaktisk friksjonsfri tube der vi sluses fra stasjon til stasjon. Vi ser enda mindre førsteklasses ut enn vi gjorde for ei uke siden, men vandrer strømpeløse og med stor frimodighet inn i det aller helligste, businessklassen. Her er det stresslesser med anatomiske rygger og gratis drinker. -15 Euros, sier den østerrikske konduktøren tvilende, og tenker i sitt stille sinn at så mye har vi ikke greid å samle i hatten, uansett hvor lenge vi har sunget på torget. -Det ska`kje stå på penger, sa maen. -Me tege to! 

Så nå sitter vi her og nyter livet så lenge vi kan. I kveld må vi vaske strømper. Forresten, det skal nok heller ikke stå på penger for mannen som har 233 halve strømpepar. Like vanskelige å pare som pandaer i fangenskap. Jeg tenker vi ender opp med å kjøpe fire nye strømper, kanskje de selger dem en og en? Hadde vært like greit.  

Strømper kan bli store og stygge, om de ender opp på soveromsgulvet i en sur tilstand. Menn liker å slappe av før de vasker klær eller legger dem i skittentøyet, kvinner liker å slappe av etterpå. Slikt kan det blir skilsmisse av. Så se opp for strømpedjevelen. The devil is in the details:) 


Jernbanestasjonene er våre porter til det fantastiske og ukjente. Gjennom dem forsvinner vi ut til eventyr og solskinn.
-Edward Morgan Forster 

Dag 9: 

Truser og togbaroner 

-Grande! Guiseppe skal ha seg nytt undertøy, og selgeren må innunder disken og finne fram retrotrusene av merket Formidable. Det er marked i Corniglia. Privatliv er like ukjent som prøverom i en liten landsby, så stakkars Guiseppe gjemmer seg så godt han kan bak undertrøyene mens han bruker armene for å antyde trusestørrelsen. 

Fem biler lastet med med tørkeruller, pesto, fisk, meloner, badeballer, strømper og pullovere vi brukte på 70-tallet triller inn på det bittelille torget hver fredag morgen.  Alle byens gamle damer kommer ut av husene sine og handler det de ikke får i byens to knøttsmå kolonialer.  Når handelen er gjort, feirer de med  en drøs i parken, mens ungene får is. De gamle mennene sitter på trappene oppi gata og gestikulerer i halv stilling. Den resterende stillingsbrøken fylles med espresso. Landsbylivet er herlig. 

Neste dag går vi over fjellene til nabobyene Vernazze, og siden Monterosso. Opp, opp, opp, ned, ned, ned. Caffe latte i Vernazze og foccacia med ost og skinke. 3,7 tonn amerikanere i stim fra et cruiseskip, skodd for fjellklatring. Men de har ikke gått over bekken etter vann en gang, de har feltflasker med seg i tilfelle de blir tørste på veg inn i bussen. Men Vernazze får god karakter av maen, som likte foccacien og de gode stolene, der vi kunne grue oss til neste oppoverbakke. 

Det var drøyt til Monterosso, mest fordi vi gikk i kø på smale stier. Og så opp, opp, opp igjen, med påfølgende flimmer i alle fire hjertekamrene. Men seieren er minst like søt som New York Marathon. Utsikten er fantastisk. Byene ligger som keramiske kunstverk langs kysten. Vinrankene klatrer rundt oss, mens fargerik klesvask blafrer mellom trærne. 

    
Vi kommer oss ned med skjelvende bein alle sammen, på joggesko, slippers, lakksko og høyhælte sandaler.  Alle unntatt ei av de svenske damene på jentetur. Det går med noen turistbein i løpet av en sesong i disse fjellene. Maen har heldigvis begge beina i behold. -Hobbitføtter, sier maen fornøyd. -Breie med godt veigrep! 

Monterosso er turistmagneten i Cinque Terre. Storby nærmest med 1600 innbyggere. De har badestrand og de samme pastellfargede husene, men mangler litt av sjarmen til de andre. Trekkspillmusikk på tomgang, søppel og slitne tomøyde turister får oss til å føle at vi er i Kongeparken like før stengetid. Vi setter kurs for stasjonen. 

Da vi reiste gjennom Danmark og Tyskland, reklamerte de høylytt for røykfrie perronger. I Italia tar konduktøren seg gjerne en røyk, mens passasjerene toger forbi. Tross alt er det hans perrong. Men stasjonsmesteren i Corniglia er best. 

Han har demonskjegg, punkelugg og  sin egen tolkning av gjeldende regler. Så når toget er i anmarsj, hopper han ned på skinnene og skritter over forbudsskiltene. Når folk køer seg sammen foran billettluka, tar han seg gjerne en røyk utenfor, om han ser det er tid til tobakk i tabellen. Irriterende? Niks! Alt og alle kan ikke gå på skinner. Og irriterer vi oss for mye, går vi ut på dato. Målet må være å dø ung så seint som mulig. 

Og når enden er god, er toget gått.  

Død og pine

Dag 8: 

Sålebiff, slippers og serenader for sjelen 

-Eg lure på koffor alt eg like, føre te kreft hos mus, sukker maen og går til angrep på biffen med dødsforakt. -Denna biffen e` definitivt ikkje kreftfremkallande! Vi spiser en bedre middag på Mananan i hovedgata sammen med våre nye amerikanske venner. Det er for øvrig lett å få venner fra Junaiten, etter et par timers kjennskap har vi fått løfte om både kost, losji og bil hvis vi kommer til Washington. 

Biffene på Mananan lider ikke under mangel på pepper. De mangler bare to reimer, vips så har du et par saftige sandaler. Seigere såle skal du lete lenge etter. Men vi bestemmer oss for ikke å klage, innehaveren har tross alt rykte på seg for å være en gretten mann med en innbitt avsky mot pepper, cappucino og turister som ber om pepper eller cappucino. 

Litt lenger oppi gata ligger Caffe Matteo. Caffe latte, omelett og gratis wifi. Pluss fløytisten som spiller på lag med universet. Han er fra Hawaii, men reiser verden rundt med bambusfløyta si og en serie selvkomponerte serenader til solen, sjelen og skyene. Lukker du øynene, våkner du nesten opp på en massasjebenk med røkelse i nesa og kanelbrune håndklær rundt livet.  Men så innhenter virkeligheten deg. Den ydmyke fløytespilleren skal betales, og for enkelhets skyld har han innført faste gebyr. - Five euro with the filming. I used all mye energy, sier han med en unnskyldende mine, som om det var en urimelig sjef som hadde satt satsene og ikke han. Mannen ser så tappet ut at vi gir ham ti. Så tøfler han avgårde til neste bord i sandaler og med sjelen utenpå den alternative kroppen sin. Fin fyr. 

-Sjå dei søte! Vi har skodd oss og er på veg over fjellet til nabobyen, da kånå ser noe ekornlignende oppe i et tre. -Det dere e` ei rotta, roper maen. - Og hu e` kje aleina. Di har lagt landsmøte sitt te detta treet. Maen har ingen julegrøt han må beskytte mot skottende rotter, men snur likevel resolutt og setter kursen for sivilasjonen. 

Amerikanske jenter i slippers, tyske ektepar med fjellstøvler og vandrestaver og norske damer på jentetur med musserende i magen vandrer daglig mellom byene i store mengder. 

I morgen skal vi gjøre et nytt forsøk. Men først trenger vi en god natts søvn, og det kan være en utfordring i Corniglia. Kirkeklokkene ringer nemlig en gang i timen, døgnet rundt. Og klokka sju morgen og kveld klatrer organisten opp i tårnet og spiller den ene sangen han kan på klokkespillet. Til gjengjeld spiller han minst fire vers. Men blir det for galt, kan vi alltids ty til Jo Nesbø. Vi hadde ti lydbøker med oss på toget i fjor, vi sov oss gjennom den første og spolte oss tilbake til det første mordet 18 ganger. Feriemord er hyggelig, men med vår spoling blir selv det minste lille renslige mord til et seriemord. Vi anbefaler for øvrig ikke spoling i Panserhjertet. 

I morgen skal vi til Vernazze. I mellomtiden gjør vi minst mulig. - Ingenting e` som å ikkje gjørr nåken ting, og så kvila seg ittepå, sukker maen tilfreds.

Eyecandy langs vegen :