Sultanens soverom

Damelykke: Tre små sjokolader på senga hver morgen

- Can I bring you an apple Mrs. Hesseberg? And water and a towel? Jeg er i treningsrommet på Ciragan Palace, der jeg ikke trenger å gjøre noe selv, knapt nok å trene. På Tyrkias beste hotell står de på hodet for å bære oss på hendene. 

Jeg svømmer rundt i luksusen som en bardehval med munnen full av frynsegoder. JV og jeg har fått et pressestipend av Norges Sjømatråd og lager reportasjer om norsk fisk og fe i Tyrkia. Med jobben følger tre netter på palasset på Innovasjon Norges regning. Nå har de riktig nok fått grupperabatt, men vi nyter tanken på hva rommene våre egentlig koster. - 5524 kroner nottå inklusive tri daglige sjokoladar på søllfat, gliser jobbmaen, som allerede har bestemt seg. - Eg ska ta kånå med ner her ei natt!

En rask sjekk på nettet viser at hvis han vil oppgradere til Pasha suiten, kan han bare selge bilen og mopeden og nyte en natts luksus med utsikt over Bosporosstredet til den nette sum av 92 000,- per natt. Og da får de attpåtil frokost.

I mellomtiden morer vi oss med å betrakte de som ikke trenger å selge bil og bensin for en hotellweekend. Nyrike russere med babymyke hender som aldri har tatt i verken hammer eller sigd, kostbare dobbelthaker og kjøpeblonde koner. Formuende fruer og aldrende arabere. Og vi nyter ti rene håndklær daglig, marmorbadekar, avis på døra og tøfler ved senga.

Jeg har regnet ut at ei uke i Pasha suiten vil koste meg 644 000,-. Andre kloke hoder har regnet ut at gjennomsnittsmennesker spiser for 640 000,- i løpet av livet. Med andre ord, jeg kommer til å måtte leve et suiteløst liv. - Rører du maten min, er du død, sier Pusur. Jeg er tilbøyelig til å gi den selvgode katta rett.

Søren og, det er gått ei pære ... 

                                                                                  

Yrke: skopusser

Honning rett frakuben

Badekar med gardiner 

Dåkkas Majestetar

Ka ska me sei når me tar `an i hånnå, spør JV tjue korte sekunder før vi er framme ved kong Harald.Vi diskuterte etiketten nøye i går, men glemte å konkludere. Nå er vi prisgitt vår egen fintfølelse og fantasi.- Kongen og dronningen, spør den semiroyale. - Nai, Deres Majesteter, sa JV rungende i en tone som antydet diskusjonen var over for hans del. - Eg vett ikkje om eg får te kongeknoting, kan eg sei Dåkkas Majestetar?

Men det var i går, nå er vi fem sekunder unna de kongelige fingrene, som strekker seg høflig, men samlebåndsaktig ut mot oss. Og i det kongen og kånå tar lokaltv-journalisten høflig i øyensyn, glemmer jeg både dialekt og dristighet og puster ut et knapt hørbart: - God aften. Brumlebassen bak meg er plutselig blitt like blodfattig og følger opp med nok et ønske om en god aften.

- God mat av alle slag..... 

Og aftenen blir god den. Vi er i Istanbul sammen med en stor næringslivsdelegasjon på det første norske statsbesøket til Tyrkia. Nå har vel vi nordmenn strengt tatt vært her for tusen år siden, men da kom vi ikke med business class, men vikingskip. Og denne gangen tar tyrkerne i mot oss med åpne armer. Sultanens palass fra 1860 er fylt til randen av tyrkiske celebriteter, kjendiser og presse. Kapteinen på kokkelandslaget og den lokale chefen har jobbet i dagesvis med menyen og serverer ikke mindre enn 20 ulike retter. Tre av dem står på dessertbordet, de 17 andre består av fisk, skjell og skalldyr. Etter de to første har JV bestemt seg. - I mårå ska eg kjøpe meg ein kebab!

Men jeg og de fem hundre andre snoper i sjømaten. Og som et moderne brødunder blir det nok til alle, til tross for at vi er 150 flere enn det som var påmeldt. En rekke lokale har meldt seg på i tolvte time og dukket opp med et følge på to til ti dresskledde bonusgjester. - Typisk, smiler våre tyrkiske venner unnskyldende.

I løpet av kvelden og dagen derpå blir kongen mer og mer kortreist. Vi bor på samme hotell og kan smugkikke på både han og Sonja og de marineblå lekre koffertene deres. - Kjenn på pulsen min, sier en kvinnelig makrelleksportør fra Austevoll og legger hånda mi på hjertet sitt, som lever sitt eget liv i større grad enn vanlig. Ikke rart, kongen er tross alt mer enn et godt betalt frimerkemodell.
Og kanskje er det på hjemmebane vi trenger ham mest. Et statsoverhode som ikke representerer et politisk parti, valgt av deler av folket. Selv de mest presidentvennlige i følget har kledd seg i sin fineste stas og er litt høye etterpå.

Kongeparet må jo tro at hele landet alltid lukter nymalt og går i lakksko. Og at i lille TV Haugaland er dresskoden gullkjole, 115 hårnåler og svart dress.  

Kveldens beste kongebilder

@

               

Dag 11: Grenseløse gamlinger 

Vi har fått det for oss at vi skal innom 11 land på 14 dager, og Lichtenstein skal være prikken over i`en. Skatteparadiset ligger mellom Sveits og Østerrike, det vil si nærmere 40 år etter 5. klasse er byene i Belgia og der omkring havnet i bakleksa, og vi er på litt gyngende geografisk grunn. - Kor ligge egentligt Lichtenstein, sa maen og rynket pannen over Europakartet i papir, den brettbare backupen for de som ikke kommer seg på nett. Til slutt fant vi det og regnet raskt ut at vi måtte krysse to grenser og bytte tog sju ganger. Kartet, som i likhet med alle andre kart aldri lar seg brette tilbake i de samme foldene, ble stappet tilbake i veska dobbelt så tjukt som da det ble tatt ut, og vi var klare for dagens grensekryssinger. Dagen gikk og vi gikk, - av og på, opp og ned, inn og ut. Forbi Frankenstein, Frankfurt og alle Tysklands –furter og -steiner. – Eg syns eg har vært her før, sa maen, men slo seg til ro med at har du sett 233 stasjoner passere revy, så er det lite nytt med nummer 234.

 Etter tog nummer seks skulle vi over på en bybane. Toget var forsinket og vi hadde ett minutt på oss til å nå det vi trodde var kveldens siste tog til Lichtenstein. Taklampa svingte faretruende fra side til side da de tilårskomne sprang fra perrong til perrong på jakt etter bybanen. – Stopp, sa maen, politiet fløyte på oss!! Og for en fløyting, - slik bare tyskere kan gjøre det. Et raskt blikk bakover avslørte at politimannen stod i trappa bak oss og veivet med armene. – Ka e` det nå da, sa maen med de uskyldsblåe auene. – Sie müssen warten, die nächste Zug geht noch nicht!

Det ringte ingen andre bjeller eller fløyter denne timen vi måtte vente en snau ti minutters togtur fra Lichtenstein. Vi satt i en utdatert stasjonshall i 35 graders varme og undret oss over den manglende urbaniteten så nær et finanssentrum. Men varm kaffe og et betryggende svar fra ei ung jente på perrongen gjorde sitt til at vi følte roen senke seg. – Geht dieser Zug zum Lichtenstein? Toget så mer ut som lokaltoget mellom Åkra og Vea hadde gjort, hadde de hatt et. Men jenta nikket, joda, dette toget gikk virkelig til Lichtenstein. Fem minutter senere var det fem minutter igjen, fire minutter, tre, to… fortsatt ingen grense å se. Ingen hus heller for den saks skyld. I det toget sakket ned så vi Lichtenstein åpenbare seg, i form av skog, en stasjonsbygning som hadde sett bedre dager og tre lokale ramp som hang på rekkverket. Riktig nok er det økonomisk krise i Europa, men det får da være måte på.

-Sentrum er sikkert rett her nede, sa fruen som var billettansvarlig lett anstrengt. Men rampen som ikke var ramp, bare en anelse langhårete og tannløse, forbarmet seg over de to ryggsekkene med to sammensunkne interrailere inni. -Stattmitte? Sie gehen links, sa sjefsrampen som syklet forbi med en saftis i neven. Vegen til sentrum viste seg å være en grusbelagt sti inn i en skog. Hundremeterskogen ble lenger og lenger. - He me øvesitt heile sentrum, lurte maen, som er oppvokst på Klepp, men til slutt var vi inne i en hage, Biergarten, med fem gjester og ompa-ompa musikk. Ingen høyhus, ingen banker, ingen butikker, ingen andre mennesker, men til alt hell et lite skilt merket Hotel.

-Haben Sie bestellt? Vi var visst kommet til verdens navle der det ikke er et rom å oppdrive i høysesong, men veggen bak ryggen på resepsjonisten så mer ut som et nøkkelsliperi og avslørte at det kun manglet to nøkler. Paret fra hagen og en eldre mann skulle også tilbringe nattem i Lichtenstein. - Forretningsmann, sa maen, - han he akkurat vært nere i den einaste butikken i Lichtenstein å solgt tepper og tøfler.

En bedre middag og fem minutters googling senere falt brikkene på plass. Hurra for det grenseløse Europa og Schengen, men i dag har vi reist rundt vår egen navle. Rundt og rundt i Tyskland, til vi landet i den lille byen Lichtenstein i Sachsen. - Man kan ikke snakke om havet med en frosk som lever i en brønn, sa den godeste Konfucius. Eller med de som reiser rundt og rundt i samme land og tror de er globetrottere. Erfaring er en kam som livet gir deg når du har mistet håret.

From Tors point of view

Dag 10: Chubby chic

Da vi kom til Praha regnet det, - store deilige dråper på langt nær så våte som de hjemme. Kveldens hotellhopping endte på Hotel Ross, i hjertet av gamlebyen. Da hadde vi først vært på kommunistenes gamle firestjerners luksushotell, Interkontinental, - like sjarmerende som et ligningskontor.

Lommeboka, som har vært på ti dagers slankekur, likte heller ikke neste hotell, et sjarmerende historisk hotell med så skjeve golv at det var med nød og neppe vi kom oss opp bakken ut fra resepsjonen med 2000-kroner-natta ringende i ørene. Men to kvartaler lenger borte fant vi et rom til halve prisen, og fikk satt fra oss ryggsekkene og taklampa før turens eneste ordentlige måltid, middag for to (dager) på den brasilianske restauranten for kjøttetere,  Ambiente Brasiliero. Her får du smake opptil 18 ulike typer kjøtt, alt i fra kyllinghjerte, andebryst til oksenakke og lammelår som metter fra hode, skulder, kne til tå. – Eg e`heilt stinne, sa maen i en litt unnskyldende tone, mest til lommeboka.

Men gamle togloffere har alltid et visakort til i ermet, så neste dag opprant med sol ute og en mynt i lomma til dagens første kaffe. Praha er full av severdigheter, og som så mange andre begynte vi foran den astronomiske klokka fra 1410 på sydveggen av Rådhuset på det gamle torget. Legenden sier at klokkemakeren fikk begge øynene stukket ut etterpå, for å forhindre at andre byer fikk en tilsvarende attraksjon. Stakkars klokkemaker, og heldige oss som med begge øynene i behold kunne vandre byen rundt og se på arkitektur av god gammel årgang. Og folk i alle årganger, fra de gamle brassgutta på broa til ungene som sitter modell for karikaturbildene som aldri kommer lenger enn veggen på gutterommet. For ikke å glemme tiggerne, de er her også, til forveksling like de vi traff i forrige by. Med en ny variant, mannen og hunden som ligger strekk ut i åtte timers skift og ber om en slant.  Hunder kan en lære opp til det meste, du finner aldri åtte katter som er villige til å dra en slede i dyp snø og kuldegrader. Eller ligge strekk ut i 35 graders varme.

Før toget går videre praier vi en sykkeldrosje for å finne Prahas største kjøpesenter. Gårsdagens middag gjør sitt til at den blodtrimma atleten bak styret peser litt ekstra på inn- og utpust, og jeg får melkesyre i samvittigheten bare av å høre på. Så vi går tilbake til hotellet i rask gange, bare avbrutt av en kort tur innom en kjøkkenbutikk for å beundre en retro søppeldunk, med plass til restavfallet til halve nabolaget. Heldigvis kostet den 6000 kroner, ellers spørs det om ikke den også hadde blitt med hjem. Vi kunne bare kastet en av ryggsekkene oppi.

Ingen aircondition? Ta med håndkle!!

Hva i all verden maen ville på kjøpesenteret? Spør han neste gang du treffer han, det er en god historie. Eller få med deg morgendagens historie, der det oppstår en strek i regningen på veg til skatteparadiset. 

 Tors møte med Praha

Dag 9:  Kupèknask og ei kubjella

Det gikk som det måtte gå, vi kjøpte taklampa i Budapest. Dermed var  vi på veg til Bratislava med to ryggsekker, en hippieveske, en Camel manpurse, to poser med så mye vann og knekkebrød en kamel kan bære, to kameraer, en verktøykasse i plast og en taklampe.  De dresskledde hever øyenbrynene når vi skubber oss inn på businessclass, men her 10 000 fot under Ryan Air finnes det verken sikkerhetskontroller eller bagasjevekter. Eller luft,- vi er på skinner mellom Budapest og Bratislava i nok et tog uten aircondition og vinduer det ikke går an å åpne.

Eg e`øvegidde at eg svette så lite endå det e`så varmt, sa maen, og kastet et skråblikk på naboen som så ut som en engelskmann etter seks timer på en spansk strand. – Nå mangla eg bare ein varme kaffi. Det måtte den godeste mangle noen timer til, for i dag var det ingen room service. Det var det til gjengjeld på neste strekning. – Espresso or long coffee sir? – As long as they get, sa maen og svelget tungt da den halve koppen endelig kom. – Sorry, something wrong with the coffeemachine sir, svarte dama på det uuttalte spørsmålet i øynene til maen.

I Bratislava var ingenting halvvegs, bortsett fra regningen på byens beste hotell. Carlton bød på en himmel full av hotellstjerner som tak over hodet for to svette togloffere med ei taklampe på slep. Det eneste vonde med senga var å stå opp. Og oppmuntret av denne voldsomme velstandsøkningen kostet vi på oss en bedre frokost på slottet oppe på høyden over byen neste morgen.

Vi fant en kafè/antikvitetshandel, der prisene var like gamle som varene, og det ble nok en kaffepause mens vi tenkte hardt på en kubjelle, en bordlampe i bakelitt, et forstørrelsesglass med hakk i og en kikkert. Taklampa blandet seg i diskusjonen og avgjorde saken. Det ble ingen flere pakkenelliker denne dagen. Bortsett fra litt kupèknask. – He du ein påse, sa maen te den tilårskomne braffå bak disken. – Tasjka, svarte den omfangsrike litt spørrende, og la til. – Raska dritta mara! – Tri penger for posen ja, sa maen og gliste triumferende.

Jærsk er et verdensspråk. Det har jeg visst siden i fjor høst, da vi var i Nice og traff en russer som lurte på om maen visste hvor flybussen gikk fra. –Dustnist madj daja  aeoroporto?? – I går va eg ude å sykla, svarte maen, - å då sykla me forbi flyplassen. Så dæ æ` i den retningen der ja. 

Nå ser vi i retning Tsjekkia. Uten kubjelle, men med ei knuselig taklampe. I Praha skal maen på gamle tomter. 

Tor ser seg om 

Dag 8: Intetnett

-Do you have wifi, sa maen, og minnet seg selv på å ikke la det bli en vane å snakke engelsk i utlandet. 

–Wifi, utbrøt konduktøren og slo ut med armene. – This is a serbian train!

Dermed fikk vi mer informasjon enn vi hadde bedt om. De serbiske togene er annenrangs, konduktøren var ikke serbisk og forbrødringen mellom folkeslagene er ikke helt i mål. Men serberne er ikke alene om å ha krøttervognlignende tilstander når det gjelder internett. Etter Kristiansand har vi stort sett vært på skinner, men aldri on line eller on time for den saks skyld. Tyskland var så nær, så nær. Der var 1. klasse helt etter boka, hver mann sin stikkontakt og wifi-klistremerker på veggen. Det eneste aberet ifølge den gemütliche konduktøren var at nettet ikke fungerte før etter Mannheim på grunn av alle tunnelene.  -Ta to, sa maen, som ikke har opplevd krigen, men likevel synes det er godt å ha en ekstra av det meste. Som sagt så gjort, 2 x 24 timer ble behørig bestilt og belastet, men da vi endelig var ferdig med tunnelene og vi satt der med hele verden i fanget, nærmet vi oss den sveitsiske grensa og nettet forsvant ut i det store intet.

-Gi en mann en fisk og han har mat den dagen. Gi ham internett, og han forstyrrer deg ikke på flere uker, sa Dave Barry.

Men hva skal vi med nett, når toget er som en nonstop-pose? Forretningsmannen med skjorte, stressnakke og avis, - bestemora med barnebarn, briller og billetter med altfor liten skrift, - småbarnsmora med vogn, tre tåteflasker og et blad hun aldri får lest og unge interrailere med telt, sko og sovepose utenpå sekken og skittentøy inni. – We should eat more, sa de to amerikanerne i 20-årene vi traff i går. – We`ve mostly been drinking. Vi som spiser oss gjennom Europa nikket oppmuntrende til hangover-guttene, som viste seg å være en stykk politimann og en bilselger fra Chicago. Politimannen sov, og bilselgeren tok bilder av trær og lyktestolper langs skinnene, slik at familien hjemme kunne se for seg de flotte motivene bak trærne. Kjekke gutter, som da vi skulle av, hadde funnet fram matposen sin fra hylla, full av frelsekost,- sjokolade og barbeque chips. 

   

På vegen gjennom Østerrike traff vi Helen og Gary from downunder, ekteparet som flyttet til Australia fordi det var så kaldt i vannet på New Zealand. De fjorten gradene i Kvalsvik ble et naturlig ikke-tema, der og da virket det mye mer matnyttig å lære seg hvordan man lettest kan bli spist av hai. Da bader du i 4-6-tiden om morgenen eller rundt solnedgang, helst i en selaktig våtdrakt. Eller du svømmer i en av kanalene etter et nachspiel. Eller som Helen og Gary gjør det, stikk motsatt. Bader midt på dagen og reiser Europa rundt med bagasjen på  hjul, beina i behold og et åpent sinn.

På neste tog traff vi Elfrida, som fortalte oss om barn, barnebarn og barnebarns barn før konduktøren kom og brysket seg. – Du sollst in der zweiten Klasse sitzen. – Jille mann, sa maen , di togfolkå e` jammen goe på avsporingar.

Seint på ettermiddagen kom vi til Budapest. Byen der gamle praktbygg står arm i arm og minner om storhetstanken bak keiser- og kongedømmet Østerrike-Uetniske ngarn, det lappeteppet som ble oppløst etter første verdenskrig. Vi lar oss imponere av arkitekturen,- og av taklampa på butikken rett over hotellet. Men blir enige om at det ikke er lurt å slepe med seg ei knuselig taklampe på tog gjennom Europa. Det vil si, vi tenker på det over en kaffe….

Slik Tor ser det 

Dag 7: Legaliser latten

Ingen tar toget lenger. Det er for overfylt. Men vi gjorde som alle andre, trodde ingen andre kom og tok toget likevel. Nord for Sinsenkrysset er det god plass på 1. klasse til alle som koster på NSB både skjorte og slips for billetten, men her nede på kontinentet tar alle de som tror ingen andre kommer 1. klasse uten å koste på de serbisk/slovenske/slovakiske banene så mye som en euro for plassbilletten.

Dermed blir togreisen reine folkevandringen, der folk av alle størrelser med kofferter, poser, sparkesykler, hunder, kaffekopper, svigermødre og halvspiste kjeks konstant presser seg gjennom midtgangen på jakt etter plass. Da er det to ting å gjøre, hvis en ikke orket å stå i den kilometerlange køen for å bestille plassbillett. Spille død eller gå i restaurantvogna.

Det siste er å anbefale, og maen lar seg aldri be to ganger om noe så lenge det er kaffe involvert.-Ska me ha oss et skikkeligt måltid, sa han for andre gang på kort tid denne dagen. Skikkeligt måltid for maen er kaffe med melk, bratwurst eller gulasj, alt etter hvilken breddegrad vi er på.  Det er makalaust hvor lenge en kan sitte i restaurantvogna med en latte. Og uten aircondition på toget holder den seg varmere i koppen enn i kroppen.

Dessuten er restaurantvognene en reise i seg selv. Menyene er en hyllest til husmannskosten, og blir laget, om ikke fra bånn av, så i alle fall fra toppen av den lokale matauk-guiden. De har ikke importert så mye som et burgerbrød fra USA eller en Thousand Island dressing fra veigrillene i Norge.  Her er hver eneste lille svinenakke kjøpt hos slakteren på forrige stasjon.

 

Utdrag fra den tyske menyen:

Rindfleisch-Gemüse-Eintopf mit Fleischbällchen

Gerollter Schweinebauch

Köningsberger Klopse

Kartoffel-Lauch Strudel

-Eg lure på froskelår, det har eg aldri smakt før. – Ka me gerollter scweinebauch, sa maen, - det e` rudla svinemage står det her, sikkert gått for fordøyelsen. – Forresten eg tar ein kaffi å ein knupfelknågel , sa maen til kelneren. Knokler og kaffe er ingen god kombinasjon, for maen ble litt rusjen etterpå. Men godt var det.

Neste dag fikk vi reisefølge og en lynleksjon i hvordan lettest bli spist av hai.  

Tor goes slovenic

Dag 6: En verden styrt av drosjesjåfører

Det er litt waste, som ungane sier på godt norsk, at de som egentlig har greie på politikk og vet hvordan landet best skal styres, jobber som drosjesjåfører. Like trist som at de som kunne ha avgjort fotballkampen og scoret på fem av fem sjanser, sitter i sofaen med armene i kors over vaskeballen. Men slik er livet, det er alltid lettest å lykkes på sidelinja.

Drosjesjåførene ved togstasjonen i Ljubljana vet i alle fall best. De har skilt på taket, galopperende taksametre og en samvittighet til forvekskling lik ei helsetrøye. Smutthullssjåførene kjører turister byen rundt til femdobbel pris, før de blir satt av et steinkast unna der de gikk på. – We have the worst taxidrivers in the world, sa resepsjonisten på hotellet, etter at vi hadde betalt sjudobbel takst for en kjøretur over elva, gjennom tunnelen, over elva igjen, for å ende opp 900 meter fra der vi gikk på.

Ellers har Ljubljana, hovedstaden i Slovenia, vært en udelt glede. – Have you seen the caves, spurte de australske turistene vi traff.     
–And have you been to the beach? Vi måtte bekjenne at vi verken hadde sett en av Slovenias ti tusen huler eller klatret ned fra klippestrendene for å ta oss et bad. Vi har gått på kafè! Hver dag, - en dag rakk vi fem stykker!  Og likevel rakk vi å få en stamkafe på de tre dagene, Le Petit Cafe nede på hjørnet.

I Ljubljana lever de under mottoet, hver mann sin kafè. Byen kryr av kaffebarer og restauranter, trivelige, rimelige med god mat og gratis internett. I tillegg til det ubetalelige faktum at kelnerne forstår jærsk. – Kan æg få ein latte te, spør maen, halvvegs nedi sin tredje. – Just a moment sir. – Jille mann, kvitterer maen og gir litt ekstra driks for dialektforståelsen.

Ljubljana føles fredelig. Slovenia har om lag to millioner innbyggere, noen og tre hundretusen av dem bor i hovedstaden. Ti prosent av dem er studenter,  noe som bidrar til at byen føles ung til tross for at det har bodd folk under slottet på høyden i nesten to tusen år. Byen har tre symfoniorkester, gallerier, musèer og motiver nok til alle japanere i verden. Med andre ord, ta turen. Men ikke ta taxi!

Tors små øyeblikk 

To iskuler og ett jordbær, Karens kafèkreativitet