Dag 6: En verden styrt av drosjesjåfører

Det er litt waste, som ungane sier på godt norsk, at de som egentlig har greie på politikk og vet hvordan landet best skal styres, jobber som drosjesjåfører. Like trist som at de som kunne ha avgjort fotballkampen og scoret på fem av fem sjanser, sitter i sofaen med armene i kors over vaskeballen. Men slik er livet, det er alltid lettest å lykkes på sidelinja.

Drosjesjåførene ved togstasjonen i Ljubljana vet i alle fall best. De har skilt på taket, galopperende taksametre og en samvittighet til forvekskling lik ei helsetrøye. Smutthullssjåførene kjører turister byen rundt til femdobbel pris, før de blir satt av et steinkast unna der de gikk på. – We have the worst taxidrivers in the world, sa resepsjonisten på hotellet, etter at vi hadde betalt sjudobbel takst for en kjøretur over elva, gjennom tunnelen, over elva igjen, for å ende opp 900 meter fra der vi gikk på.

Ellers har Ljubljana, hovedstaden i Slovenia, vært en udelt glede. – Have you seen the caves, spurte de australske turistene vi traff.     
–And have you been to the beach? Vi måtte bekjenne at vi verken hadde sett en av Slovenias ti tusen huler eller klatret ned fra klippestrendene for å ta oss et bad. Vi har gått på kafè! Hver dag, - en dag rakk vi fem stykker!  Og likevel rakk vi å få en stamkafe på de tre dagene, Le Petit Cafe nede på hjørnet.

I Ljubljana lever de under mottoet, hver mann sin kafè. Byen kryr av kaffebarer og restauranter, trivelige, rimelige med god mat og gratis internett. I tillegg til det ubetalelige faktum at kelnerne forstår jærsk. – Kan æg få ein latte te, spør maen, halvvegs nedi sin tredje. – Just a moment sir. – Jille mann, kvitterer maen og gir litt ekstra driks for dialektforståelsen.

Ljubljana føles fredelig. Slovenia har om lag to millioner innbyggere, noen og tre hundretusen av dem bor i hovedstaden. Ti prosent av dem er studenter,  noe som bidrar til at byen føles ung til tross for at det har bodd folk under slottet på høyden i nesten to tusen år. Byen har tre symfoniorkester, gallerier, musèer og motiver nok til alle japanere i verden. Med andre ord, ta turen. Men ikke ta taxi!

Tors små øyeblikk 

To iskuler og ett jordbær, Karens kafèkreativitet 

Dag 5: En lang natt med en fremmed mann

-Leider, keine freie Platzen, sa dama og så bekymret på de to middelaldrende ungdommene med caps og ryggsekk. Maen, som hadde latt seg lokke med på togloffing mot løfte om 1. klasse og hotell, snudde seg med et lite vaskebrett av bekymringer i pannen og et: - Ka gjørr me nå??? i begge øynene.

Ett minutt senere hadde optimisten og kånå reservert to brisker  i en kupè med seks sovelignende skjærebrett. – Det kommer sikkert ingen andre, lød refrenget mens vi lette oss, - først bakover så framover i toget. Endelig fant vi kupèen selv konduktøren ikke fant, nummer 25 og 26 i vogn 302. Døra var lukket, gardinene trukket for og det var helt mørkt. – Ka va det eg sa, tenkte kånå, før hun fikk justert pupillene over på nattsyn. Der inne i mørket satt en høy, mørk mann og stirret i veggen. Det ble ikke mer kontemplasjon på karen i den kupèen, med fire ekstra armer og bein, to digre ryggsekker og en knitrepose fra kiosken med litt nattmat fikk han en skikkelig omveg til sitt lille nirvana.

Men stakkaren som holdt seg til slovenske enstavelsesord var uforstyrrelig. Han kledde av seg, la seg under teppet og holdt munnen åpen for å sikre frie luftveger hele natta igjennom. Positive ting kan sies om snorking. I det minste hører du at mannen er hjemme, og i en sommernatt gjennom Slovenia kan snorking og svillesang nesten bli eksotisk. Men hvorfor er det alltid den som snorker som sovner først?

Sovekupèen var ellers et hyggelig gjensyn med de gamle togene vi humpet gjennom Italia på for 25 år siden. Brisker til forveksling like plysjkledde knekkebrød, stige med samme plysjparodi  på trinnene, nattbordlamper med 10 watts pærer og nødbrems i overkøya. Neste morgen opprinner med en overveldende dagen derpå følelse, men håpet om en dusj, tannpuss og frokost forgyller den støvete stasjonen vi nettopp har tøffet inn på.

-Me e`kommt him, sa maen, og pekte mellom bakkar og berg. – Nei, forresten, her er det ingen nordmenn, ingen av bøndene her har tatt seg råd et utendørs badekar til kyrne.  Og etter en tid gjennom öppna landskap tøffet vi inn i hovedstaden Ljubljana. Her skulle vi bli bofaste en liten evighet i loffersammenheng, tre hele dager. Men først skulle vi bli ribbet, denne gangen av en middelaldrende mann med taksameter. 

Fra Tors detaljerte verden

Første møte med Ljubljana  

Dag 4: Hvor blir det av Harry Hole?

Fjerde dag slår vi øynene opp i Chur, et fredelig lite hjørne av Moder Jord. I fjerde etasje på et firestjerners hotell.  Maen er ennå glad han ikke sitter fast i heisen. Og da mener han fast i heisen. Sveitsisk økonomi ser ut til å være omvendt proporsjonal med heisstørrelsen.

Men ut kom han og kunne nyte en liten Toblerone på puta, taxfree-sjokoladen vi trodde vi likte på 80-tallet, og en klokkeradio med bølgebrus og fuglekvitter. Alt i alt fortjente både hotellet og byen stjernene sine. Men før kvelden var omme var det like før vi så stjerner i samme by, og det var da vi kunne trengt Harry Hole live. Men først skulle vi til Italia.

Og for en reise det ble. Fire og en halv time hver veg, langs en av verdens vakreste jernbanestrekninger. Gratis med vårt fra før rimelige Interrailpass, en slags statlig berg- og dalbane med andetappande utsikt bak hver sving ( kan noen komme opp med en norsk oversettelse av breathtaking?).

På toget traff vi Werner, en eldre herre, som ikke så en dag eldre ut, men distingvert som bare menn kan bli. Han snakket til oss på sveitsertysk, og vi forstod hvert ord, trodde vi. – Nå kjefte han og, sa maen og la den begeistrede jærske kommentatorstemmen sin på hylla for en stund. Men Werner kjeftet ikke. Han forstod den indre betydningen av jærsken og lot seg villig rive med i begeistringen.
–Ôffnen Sie die Fønster, sa Werner, som var ingeniør og hadde bygget et av lokomotivene på Râtische Bahn gjennom Alpene en gang på 70-tallet. Og maen lot seg ikke be to ganger. Opp med vinduet, ut med linsa. Tusen bilder av Thomastoget. Fire togbytter  sammen med maen fra lavlandet, som stod i jumper og jesussandaler sammen med turister i fjellsko, staver og vindtette anorakker i 2200 meters høyde.  

Deretter  lunsj i Tirano. Før vi tok toget tilbake til Chur, der to jegere tålmodig satt på post på jernbanestasjonen og ventet på kveldens bytte.

-Se `an varme opp te slåsskamp, sa maen, som en gang var lovende i karate, og pekte på en velbygde, velkledde mørkhuda hunk. – Ka då, lurte kånå, som tolket alle tøyninger som et tegn på stive skuldre, en tilstand som fremkaller medlidenhet, ikke frykt. Men halv time senere var vi begge tørre i munnen , skjelvne i knærne og lurte på om vi noen gang kom fram til Slovenia, eller om Chur ble endestasjonen. Og hvor blir det egentlig av Harry Holene når du trenger dem?

Ran og overfall har økt i Sveits, Europas nøytrale, fredelige alpenasjon. Men i dag var marginene på vår side, ellers hadde vi blitt et lite nummer i statistikken. To slitne backpackere fra de høyere aldersklasser, med tunge sekker, fotoapparat og pengeveske glitrende på magen. Iført sandaler, ikke akkurat fottøy å forfølge lommetyver i. Etter en nervepirrende halvtime, der den kriminelle katten lekte med musen, hoppet vi på toget, bare for å oppdage at forfølgerne kom hakk i hæl.  De satte seg strategisk til i hver sin ende, for å se hvor vi gikk av. Vi trasket frem til 1. klasse, forbi en eldre dame uten så mye som en paraply å true med.
–We have trouble, two guys are chasing us, sa jeg andpustent til to togansatte som satt foran på 1. klasse. – Nächste Station ist Sargans, smilte den enspråklige jernbanemannen. Vi var med andre ord på egen hånd, og nå måtte vi våge av oss av, for å komme oss  på nattoget til Ljubljana. Til alt hell skulle den tysktalende konduktøren hjem til kona og spise sein middag nettopp i Sargans, så vi hoppet av og fotfulgte mannen så langt vi kunne, før vi våget oss opp på perrongen. – Me har rista de av oss, fastslo maen, og la nøkternt til. – Me hadde `kje hatt sjangs vettu, med den tunge sekken på ryggen. Ett velretta slag, å me hadde logge så to biller på ryggen og kava med armar og bein.  

Litt klokere satte vi kursen mot den eneste seks-sengs sovekupèen som hadde ledige plasser. Vi gikk en lang spennende natt i møte.

Strekning Chur-Tirano-Chur-Ljubljana.

Tredje hengelås satt på et nettinggjerde i Tirano

Togturen sett gjennom Tors linse: 

Dag 3: Den gamle mannen med kofferten

Tredje dag opprant med sol over sovebyen Altona, en av forstedene  til Hamburg. En fin plass å rulle ut soveposen og skylle av laken vi ble lagt ned i på gårsdagens glohete strekning. Kai, kompisen til maen, kjører oss velvillig til stasjonen, gir oss gode råd om taxisjåførene i Slovenia og viser oss hvor vi kan kjøpe billigst vann.

Vi kjøper med oss flere liter. I dag skal vi reise ti timer på tog, sammen med Harry Hole og to gamle menn. Men før vi hengir oss til Jo Nesbøs ubarberte helt, kaster vi oss ut i en samtale. På norsk. Fem minutter senere stifter vi bekjentskap med den gamle mannen med hatt. Han sitter tvers over midtgangen og har dekket bordet sitt med bøker og briller. – Zis is a gut language, aber you speak verry  loud. Nå må jeg med skam bekjenne at jeg på dette tidspunktet hadde flyttet meg til stolen like bak mannens venstre øre, uten å ta inn over meg at det kanskje var det han hørte på, der jeg fortsatte samtalen med maen i påvente av klar bane inn til restaurantvogna. Maen unnskyldte meg, og mannen samlet sitt lille bibliotek og trakk fremover til den stille sonen.

Vel inne i restaurantvogna møtte vi den andre gamle mannen, - mannen med kofferten. En liten mann med en stor koffert. Jeg hadde lagt merke til ham flere timer tidligere, da satt han også i restauranten. Bordet foran ham var dekket av papirer, og han satt ivrig og noterte. En enslig tom kaffekopp tjente som alibi for stolen her inne i den mest eksklusive delen av restauranten, der kelnerne med innebygde stabilisatorer trosser alt som heter slingring og gir deg hver eneste dråpe du har betalt for. Nå var det kveld, men mannen satt fremdeles med den samme kaffekoppen og en haug med papirer. Kofferten hadde han lagt på nabobordet, det eneste ledige bordet i kupeen. Men oppdragelse og skammavet har de tyskerne, så da vi nærmet oss bordet med en mildt spørrende mine, kastet han seg over midtgangen og treiv tak i kofferten. Den reagerte som den ville gjort på film, åpnet seg! Og hvilken bagasje! Inne i kofferten lå det papirer nok til en liten regnskog og to broderte bordduker. – Han kan me lera nåke av, sa maen etterpå. – Ka då, eg trodde du sverga te ipad? – Legg merke te ekorngrepet på taskå, sa maen. – Vett aldri kati du får bruk for å hålla på det du har med begge nevane. Det skulle vi imidlertid lære oss dagen etterpå.

Godt ikke ungane er med. De synes det er sååå flaut hvis mammen sovner med åpen munn på et offentlig transportmiddel. Forståelig nok ;)

Strekning: Altona-Zürich-Chur

Andre hengelås satt på en maurstatue i Chur. 

Dag 2: Vårt første lovbrudd

                                 

             

Danskebåten, et kapittel for seg selv, en slags flytende utgave av Charterfeber. Full til bristepunktet av klissete unger, to kilos poser med vingummi og kvotehungrige nordmenn med caps og shorts fra i fjor. Det er nesten som basarene på Indre Sjømannsmisjon i gamle dager, der de averterte: Ta med kopp! På danskebåten må du ta med stol.

Vel framme i Hirtshals ligger stasjonen i sympatisk gangavstand.  Likevel begynte vi så smått å tenke koffert i løpet av den lille kilometeren. Og lure på hva det egentlig var som tynget oss. Jeg hadde glemt både tannkost og håndkle, til gjengjeld hadde maen husket 12 hengelåser og 5 ladere, samt en tube krem merket tålmodighet,- hudpleie for ekte-menn.

                                         

                                                  

Oooops vi hadde glemt penger også, penger som i penger. Så da stasjonen viste seg å være en historisk kulisse, og danskene ennå ikke hadde tatt steget fullt ut inn i fremtiden, ble vi nødt å snike på toget til Hjørring. Billettautomaten om bord tok verken euro eller visakort.

Straffen kom prompte for syndere i sommersol, det finnes tross alt noe rettferdighet i verden. Toget mellom Hjørring og Kolding hadde ikke aircondition. Det var varmt ute, enda varmere inne i hermetikken. Og varmest var det på 1. klasse. Det er like spennende hver gang å prøve å finne ut hva som er 1. klasse på togene. Noen ganger ligger hele forskjellen i 1-tallet, andre ganger er det andre farger på setene. I Danmark fikk vi verdens beste lakrissjokolade, stikkontakt og internett, alt omgitt av 36 varme grader.

-E`du lei av å reisa me tog? Jeg prøvde meg med en forsiktig kartlegging etter 11 timer på tog og ferge. – Ikkje bitten, sa maen, med den samme uforstyrrelige optimismen som hima. Og jeg tenker på studien jeg nettopp leste, den om at gutter med uvanlige fornavn har større sjanse for å få mentale problemer enn gutter med konvensjonelle navn. Har jeg sagt at han heter Tor??

                                  

Strekning: Kristiansand-Hirtshals-Hjørring-Kolding-Flensburg-Pinnenberg

                    INTERRAIL

Blogg og bilder fra Karen og Tors togloffing i Europa sommeren 2013

Dag 1: Kunsten å pakke en sekk

-Du trenge `kje låsa, sa maen og ristet på hodet. – Å, koffor ikkje? – Du har jo pakkt med deg alt så e` laust, her e`kje någe å stjela.

Men det kunne endt med hattespising, hadde han hatt en. Denne gangen reiser jeg lett. Halvparten så mye klær som jeg trenger, dobbelt så mye penger, -  en grei regel for damer på tur. Og maen er en gentlemann. –Ska eg hjelpa deg med sekken? Velsigne han, selv om jeg mistenker han for ikke å dra det fullt så langt som Stanislaw Jerzy Lec. Ens egen død er ingen unnskyldning for en gentlemann, sa  den polske poeten.

Det eneste aberet med å reise lett for denne fruen,  er at hun søler. Den første flekken kom kl. 08.10 første dag. Jeg tror jeg skal kjøpe meg en ny bluse, den lille hvite for sesongen. Uten blonder, for på uforklarlig vis må du jo ofte betale mer for dem, enda mesteparten er hull. Men forresten, vi har jo snakket om å ha felles konto, han setter inn,-  jeg tar ut J

Strekning: Haugesund- Stavanger-Kristiansand 

Syltetøydirektoratet

-Tenk om det hadde fantes et Syltetøydirektorat å me hadde jobba der? Bjørn Andrè fantaserer om bær og byråkrati, mens jeg leser meg opp på syltetøy foran første setting i frokost tv.

Mannen er ikke helt på jordet, for etter litt lett googling fant jeg faktisk ”Syltetøydirektivet” fra 1979. Den observante leser vil allerede ha gjettet at direktivet er kokt sammen av EU, som vanlig ikke akkurat grensesprengende, men grundig er det, det skal de ha! Bortsett fra at de glemte å nevne bær. På grunn av alle de ulike syltetøyene nedover på kontinentet fikk råvaren frukt en nokså raus definisjon. Dermed kan et forskriftsmessig syltetøy være laget av både tomater, rabarbra, gulrøtter, søtpoteter, agurker, gresskar, meloner og vannmeloner. Bær derimot er ikke nevnt med et ord.

Så et særnorsk Syltetøydirektorat hadde ansolutt  vært på sin plass. – Me konne vært sju ansatte, jobba fra ti te tri å hatt långe lønsj, fortsetter nabojournalisten.

Ikke noe for TV H´ere med andre ord, som jeksler i seg knekkebrødbiter over  tastaturet og legger igjen syltetøyspor til kommende generasjoner. Men at det er rom for et bærekraftig bærbyråkrati? Sannsynligvis :) Når dumhet møter grundighet, oppstår jo alltid administrasjon.....

Da syltetøydamene kom i studio viste det seg at de ikke hadde lest seg opp på direktivene. Direkte, ekte bygdakvinner, uten noe fjas. Til å ha på sjevå, både syltetøyet og damene. 

–Eg fekk maen ut tidligt i dag mårres, trur du ikkje han fann rips på buskjen?? 70 år gamle Herdis, selvfølgelig heter hun Herdis(!), er i godlage. Jeg hører det på stemmen og ser det på det bestemorvakre ansiktet over saftgryta. Hun er på hjemmebane nå, varme norgesglass, dampende gryter og fire kilo rips fjerner alle spor av sceneskrekk. Dessuten er det ingen som ser kameraene lenger, de er for lengst forsvunnet i saftdisen. 

–Søskjenebadne mitt blandar ber, men det gjere ikkje eg. Eg lika rein vare. Og badnabodnå? Dei ete berre heimelaga søltetøy.

- Du da, lurer journalisten, spiser du mye syltetøy? – Eg ja, snøfteler Herdis, eg vett`kje av frokost uten ost og søltetøy. – Det blir vel tidlig frokost, for å rekke mellommålet klokka 12? – Å nei, nå e`det slutt på klokkeslettene på bygdå, nå ete me te adle døgnets tider. :) 

PS Jarl Vidar, som har farmor på Bømlo, lever etter samme huskeregel.