Clark Kent og Bernadottebamsen

Jeg savner Dianaklubben, den royale delen av TV Haugaland som kastet glans over pauserommet i Torgbakken med kongelige krus og plastdiadem. Det er ikke det samme å bivåne et bernadottisk bryllup sammen med en sekstenåring, med nulltoleranse for prominent prinsepatos og tårevåte trenere. - Skjer da? Han burde ikkje grina med brillene på heila tiå! Han ligna forresten på Clark Kent, lura på korti han vrenge av seg dressen og vise verden kem han e?

Jentungen og bamsekavalaren hennes, "Vovva", som er reumatisk i fyllet, slaskete i skinnet og har pluss fire på begge knappene, hadde i alle fall sansen. Den tussete teddyen satt klistret til skjermen hele dagen med briller og stetteglass.

Blompenger

Ikke en kommunal bakende i mils omkrets

Jeg får en liten Lars Monsen følelse hver morgen, i det jeg passerer den runde lille villmarka i Aksdal. Ikke rart ungene slipper å tegne pizza i heimkunnskapen, i Tysvær sylter de ikke ned pengene sine i rundkjøringene. Stjertene i skjemaveldet lufter seg ikke i utrengsmål, i løpet av ti år har jeg faktisk ikke sett en eneste kommunal rompe i rabatten. Dermed kommer siddiser på veg til høyfjellet eller Sildajazzen inn i en ond sirkel. I Haugesund derimot blomstrer blågule bakender og begonia om kapp.

Frakkagjerd er ikke det bitten bedre, de eneste som har drevet beskjæring av betydning her de siste årene var vandalene som sagde ned det ene trafikale tuntreet. Hvis EU får det som de vil forsvinner kvantumsrabatten på bompengene, da blir det kanskje blompenger også?

Middelmådig eller misforstått?

Bokstavbomsen i trappa.....

Det finnes bedre måter å vente på......

Å sitte to timer på ei steintrapp fem meter fra en rundkjøring er en ..........opplevelse. Adjektivene varierer etter vær, vind og velvilje.

En liten rekke uheldige omstendigheter førte til at jeg denne uka ble gående i Stavanger sentrum uten kontanter, kort eller kommunikasjon. Iphonen var ikke iLive, og reisefølget glimret med sitt fravær. Gode råd kunne ikke være dyre, en nærliggende rematusen løsning var rett og slett å sette seg ved utkanten av rundkjøringen alle med kurs for nordfylket må gjennom.

So far, so good. Lommerusket finansierte to kalde kyllinglår, og et gratis pappbeger fra Burger King bidro til gleden av å spise middag ute. -Jeg kan jo kjenne etter hvordan det må føles å bo på gata, et lite sosialantropologisk selvstudium, tenkte trappetimmeret. - Særlig, antydet den digre dameveska, full av fornuftigheter og eventualiteter, og trakk på skulderremmene. - Du ser ut som du kommer rett fra basar på bedehuset og driver med trafikktelling på dugnad.

- Vel, poet da? Det eneste som minnet om underholdningsutstyr i veska var baksiden av tannlegetimen og en kulepenn. Det er jo ikke så vanskelig å finne det nødvendige mollmoduset når en sitter på seg både lumbago og katarr. For skal en først skrive dikt i kategorien middelmådig minus (misforstått er forresten en bedre tittel), så kan en jo koste på seg å fråtse i følelser. Jo vondere, jo bedre, - en festreise gjennom støvete drømmer og gammel kjærlighetssorg... Husker du denne følelsen?

Hjertet

mitt

vokser

meg over hodet.

Kan ikke se,

ikke høre,

ikke tenke............ooooops

der kom reisefølget inn fra venstre og karrieren er over før jeg rakk å tjene til salt i såret. Eller kanskje noe for Rubrikkfestivalen?

Trimtrip

Det er deilig å ta med sjelen på tur, mye bedre å gå tur enn å gå fra konseptene eller vettet.... Og det er ikke bare middelaldrende menn med trikot, tempohjelmer, svetteavledende riller i pannen og asketiske ansikter som kan bli treningsnarkomane, det holder i følge forskerne med en halv time daglig for å bli hekta. Gladstoffene i blodet, endorfin og dopamin stiger brått etter få minutters aktivitet og fortsetter å stige den neste halvtimen. På den mobile tenketanken kobler termostaten ut ved et visst tempo, og vips er triste, trege, trøtte tanker tatt av vinden. Vidunderlig vanedannende... og mye bedre enn rallyknottene de som er for gamle til å selge videre sover på.

Grisgrendte gleder i vegkanten er heller ikke å forakte.. som hareungen jeg fant her en dagen.

- Du tok vel ikkje på `an, sa fjortisen strengt da jeg kom hjem. - Æhh, vel.... Det nådeløse nøstet av en hund jagde fire hekto hare ut i uføret, jeg bare måtte løfte den opp, rammet av samme uimotståelige impuls som slår inn etter noen penselstrøk. Du vet, fortell noen at det finnes fire hundre milliarder stjerner, og de tror deg uten å blunke. Men fortell dem at benken er nymalt,... og de bare må ta på den.

- Det der er iche ein Hare, det er ein Kanin, sa tyskeren i nabohuset. Da kan livet slik vi kjenner det være en saga blott på Sagbakken. I Chile satte de ut fire kaniner i 1936, firerbanden ble til 30 millioner på 17 år.

Trassige Tordis

Et lite stykke Norge

Lørdag kveld møtte jeg drøye halvannen meter stålvilje med støvler på! Et sted i Tysvær bor denne dama, på en liten forblåst og ensom gård. Sytti somre har hun sendt sauene på beite, melket kyr, hesjet og høyet. Mannen er nærmest blind og kommer seg ikke ut i fjosen, men Tordis krummer ryggen enda et hakk og går på viljen.

Selv om Tordis ikke kommer seg langt hjemmefra, er ansiktet som et verdenskart av opplevelser. Her kan du se nattevåket fra sist lamming, men også gleden over nytt liv. - Skal du ikke ta kvelden, spør den mer urbane tysværbuen. - Eg har fått ein kalv i dag og har streva på siden måråns, men nå må eg malka. Sjå innom på tebakevegen vil du, i tilfelle hu har spent meg onna nabokvigå. Sier trivelige trassige Tordis, og snakker om badnabodn og oldebodn, sauer og nattefrost.

Tordis og Trofast kunne likså godt bodd på Pluto, bondekona og border collien lever i en helt annen virkelighet. Traurig? - Nei, så lenge eg har helså hålle eg på, smile Tordis, som måtte ut igjen sent på lørdagskvelden. - Stakkars sauene, kan`kje såva ute vett du. - Nei, kan veta det, sier den urbane og setter kursen mot sentrale strøk.

Tenk på Tordis neste gang du drikker melk eller spiser fårikål. Hun er en av dem som gjør det mulig....

Bowling og brus....

Morgenprosesjonen på Sagbakken

Barnetoget på bygda er et altoppslukende fenomen. Toget begynner i det små inne i skolegården, før det støvsuger parkeringsplassen og tilstøtende veger for alt som kan krype og gå; bestemor fra byen, forvirrede forbipasserende og en utrangla russ. Korpset har også lagt kledelig på seg, dirigenten har kalt inn reservistene og fruentimmeret, som føyer seg seg fint inn i de tre rekkene. Etter noen hundre meter har alt som minner om publikum smalahåver og pels.

Etter toget er det folkefest i skolegården, en sann glede og et salig sammensurium av kjente fjes med trange sko, lunken lapskaus, lykkehjul, langpannekaker med strøssel, bowlingkuler i tre med fliser nok til alle fingrene, brus og bygdesnakkiser.

Litt utpå dagen forsvinner byasene med retning folketoget. Og lykkelig er den som kjenner noen bedrestilte med balkong i byen. Da den verste kruttrøyken la seg over barnetoget fra Hauge skole på syttitallet, var det det alle jentene med såre føtter og hull i strømpebuksene drømte om. En himmelsk hylle høyt hevet over hoppetussene!

Jeg gleder meg til 17 mai! Selv om bunaden er størrelse 14 år med nulltoleranse for nasjonalpølser, is og hjertet som blir to nummer større etter to vers av "Ja, vi elsker".

Vertshuset Den halte Høne

Ti høner og ei barmfager berte....

Det er i praksis èn grunn til at vi bor på landet med femten mål tomt. Glem skogens ro, sjelebot og småbrukssvermeri, vi er rett og slett autoriserte dyrekirkegårdsinnehavere og trenger milevis med mål. Det er ikke få hamstre, mus, kattunger, fugler, gullfisk og høner som har fått en verdig avslutning på Hospice Hesseberg. Liv og død, fødsler og begravelser er en del av livet her i de store skoger. Ungene vet utmerket godt at filetene har fire bein.

Da fjortisen var fem, fikk han og storebroren ti morløse kyllinger av naboen. Hauken hadde hatt hønemor til lunsj, og kyllingene innrettet seg raskt med sine to nye guttemødre. Guttene først, kyllingene i en lang hale bak langs Lyckliga Gatan.... bare fryd og gammen helt til det siste gule nøstet kom i klem på veg inn døra. Men femåringen visste råd, - mens tårene silte gjorde han kort prosess med ei spiseskjei, med påfølgende kors og katten som begravelsesagent. Katten fikk travle dager, men den siste overlevde alt, inklusive et ondsinnet rotteangrep. Høna ble halt, men fikk til gjengjeld et evig ettermæle. Huset ble prompte døpt til Vertshuset den Halte Høne.

Den blå undulaten blir heller ikke glemt. Pelle var på feriekoloni hos naboen, da ulykken skjedde. Buret veltet, og vips var fjærballen en del av den lokale faunaen. Fostermor visste ikke sine arme råd, og kontaktet straks Vår Herre, samt kjøpte inn en blå bevinget backup i tilfelle Han var opptatt med storpolitikk. Men allerede neste dag dukket Pelle opp i nabobygda. Der gikk det ei barmfager bondekone og puslet i hagen, da den løse fuglen styrtet ut av furubushen med ett mål for øyet, en myk og noenlunde flat landingsplass. Det gikk som det måtte, fuglen krasjlandet på brystet! Få timer senere delte den hybel med sitt alter ego.