Vertshuset Den halte Høne

Ti høner og ei barmfager berte....

Det er i praksis èn grunn til at vi bor på landet med femten mål tomt. Glem skogens ro, sjelebot og småbrukssvermeri, vi er rett og slett autoriserte dyrekirkegårdsinnehavere og trenger milevis med mål. Det er ikke få hamstre, mus, kattunger, fugler, gullfisk og høner som har fått en verdig avslutning på Hospice Hesseberg. Liv og død, fødsler og begravelser er en del av livet her i de store skoger. Ungene vet utmerket godt at filetene har fire bein.

Da fjortisen var fem, fikk han og storebroren ti morløse kyllinger av naboen. Hauken hadde hatt hønemor til lunsj, og kyllingene innrettet seg raskt med sine to nye guttemødre. Guttene først, kyllingene i en lang hale bak langs Lyckliga Gatan.... bare fryd og gammen helt til det siste gule nøstet kom i klem på veg inn døra. Men femåringen visste råd, - mens tårene silte gjorde han kort prosess med ei spiseskjei, med påfølgende kors og katten som begravelsesagent. Katten fikk travle dager, men den siste overlevde alt, inklusive et ondsinnet rotteangrep. Høna ble halt, men fikk til gjengjeld et evig ettermæle. Huset ble prompte døpt til Vertshuset den Halte Høne.

Den blå undulaten blir heller ikke glemt. Pelle var på feriekoloni hos naboen, da ulykken skjedde. Buret veltet, og vips var fjærballen en del av den lokale faunaen. Fostermor visste ikke sine arme råd, og kontaktet straks Vår Herre, samt kjøpte inn en blå bevinget backup i tilfelle Han var opptatt med storpolitikk. Men allerede neste dag dukket Pelle opp i nabobygda. Der gikk det ei barmfager bondekone og puslet i hagen, da den løse fuglen styrtet ut av furubushen med ett mål for øyet, en myk og noenlunde flat landingsplass. Det gikk som det måtte, fuglen krasjlandet på brystet! Få timer senere delte den hybel med sitt alter ego.