Maen har glemt hvor han har lagt planen

– Hvor er planen? 

Maen la en vanntett plan for togturen gjennom Skandinavia, men nå har han glemt hvor han har lagt den. 

En ny studie viser at tog kommer lengst om det går på skinner. Dette er forsåvidt barnelærdom for maen som er oppvokst på Svillehavskysten, ja faktisk er jærbuen som en skriftlærd å regne når det gjelder statsbanene. Derfor kaster vi aldri bort dyrebare ferieminutter med å lese kart eller bestille plassbilletter.

 –  Alt går på skinner, sier maen, og ser ut til å ha glemt at NSB setter inn buss for tog mellom Stavanger og Moi i og mellom alle skoleferier.

Men nå har han altså lagt en plan et eller annet sted. På den stod det: 
*Tog fra Stockholm til Mosjøen
*Tog fra Mosjøen til Finland

Og fram til Jämtland og Härjedalen går da også alt som det skal for herrefolket med sekk. Helt fram til den uanselige stasjonen Storlien som ikke er stort større enn skiltet det står på. På grensa, - til det som er mulig for de som ikke finner planen sin igjen. Det er nemlig fullt på toget til Mosjøen. Og i motsetning til togene vi pleier å bli fraktet med nede i Europa må alle reisende ha et sete. Eller to, om en skal være anatomisk korrekt. 


– Næste lædige e´natt tæll onsdag, da har æ ætt sæte ledig, opplyser kundesenteret til NSB på den andre siden av grensa.

Det er fem dager til. Maen ringer SAS. Fullt. 


– Ingen problem. Me ska te Finland, sier den bekymringsløse og finner fram kartet. 


– Ke betyr alt detta kvita itte Kiruna? Kor blei det av stregen? 


Vi oppdager til slutt det alle svensker vet. Det går ingen tog til Finland. Plan C, – vi leier bil, en flott Volvo XC60 som innen vi får lagt sekkene i den ble rammet av Jensemann-syndromet og krympet til en bitteliten, blå Singer. 


Men hva gjør vel det? Vi får plass til alt unntatt planen. Seks timer og en picknick senere triller vi inn i Mosjøen og vekker onkelen te maen midt på natta. Det er duket for fest og basar. 


– Kom inn! Har du klæppt tåneglan? 


Midt i Norge går de rett på sak. Og etter litt søvn går vi rett på byen for en bedre middag og en utførlig innføring i innbyggernes laden og gjøren. 


– Gje aldri navn te den grisen du har tenkt å spisa, sa maen over en navnløs biff. 


Onkel som er mer kjent med den lokale faunaen bestilte kveite. Kånå hadde nok med å få med seg passiaren med de passerende.


Om mannen som vant EM i «Troilltryne» på walkover etter å ha lagt på seg fire kilo i ansiktet. 
– Å det bærre på den eine sia!

Om Skodaforhandleren som ikke tok i mot brukte Skodaer. – Æ sell skit, æ kjøp'kje skit!

Om Luja, – Lund og Jakobsen som drev firma sammen og og solgte campingvogner. Helt til Jakobsen solgte seg ut. 
– Nu e’ det bærre Halle-luja. 


Ute på gata passerer vi en gjeng pensjonister som ikke drikker kaffe på Totalen, men øl midt i gata. 


– Kos dåkker, roper onkel. 


– Vi træng væll ikkje kos oss om vi drækk, roper de gamle. 


– Ny boksa, spør onkel en 55-åring med et gabardinlignende bentøy, 


– Æ fækk an på kjøpe då æ kjøpte lausbart, repliserer den bukseskledde. 


– Gløm det, sier kånå, som allerede har velsignet kjøpet av en ti kilos kaffemaskin, et par spasersko og et par slippers. 

– Du kjøper ikke løsbart! 

Fra Tors synsvinkel: