– Kor ska me sove i natt?

Vi sutrer oss til ei gratis sovevogn de luxe på ett tog, blir kastet av et annet og havner på Sidesporet. En brun pub som tenker grønt og selger to Tuborg for 20 kroner. *Ansatte i NSB og og SJ frarådes fra å lese videre, da uregelmessigheter vil framkomme. 

Vi er på veg fra nord på jakt etter varmegrader. Den ene langermede genseren vi har med oss er hvit, rettelse, – den var hvit. De to første timene. Så nå vil vi reise dit folk kan kle seg etter kalenderen og bruke singleten vår. Med andre ord vi må over på Deutsche Bahn via Stockholm, Malmø og København. 

Klokka er 21.30 og vi sitter på stasjonen Gud glemte i de svenske skoger sammen med en pensjonert direktør med pondus og utestemme. Han vil absolutt spille poker med oss, men vi blir reddet av at kona med whiskystemme ringer og snakker om de nye underbuksene hans. Nei, vi lyttet ikke, han snakket med kona på høyttaler. 

Dessuten har maen annet å gjøre. Han sitter med lett underbitt og Ivo Caprino-øyne og tar inn i sin alltid positive sjel at alle billetter sørover er utsolgt. Det sier SJ-appen han nettopp har klart å knitre ned på telefonen. Direktøren tvers over bordet er like lugn på våre vegne, han har nemlig fribilletter på ferga til Åland vi kan få om vi kommer oss til Stockholm. Han og kona drar dit en gang i måneden og handler alkohol og smykker.

Men maen begynner å bli tynnslitt av både direktøren og bleia noen har kastet i søppelbøtta i det spartanske venterommet, og må plutselig kjempe mot en akutt lengsel etter den nye kaffemaskinen sin. Den som ble stående igjen i Gøteborg. Heldigvis kommer lokføreren på jobb og låser opp det tomme toget, som appen sier skal bli helt fullt når direktøren og en håndfull andre kommer på. Vi tar sikte på restaurantvogna. Kanskje vi kan slumre over en kald kaffe de neste ti timene. 

Og der inne snudde lykken, som den i grunnen alltid gjør. For der satt lokføreren, konduktøren og servitøren i hyggelig lag. Og jo da, alle setene var utsolgte, men ikke sovevognene. I grunnen var det nesten ikke annet enn senger på dette toget. Og sånn vi så ut fant de ut at det var best å få oss til sengs. Visakortet vårt vil han ikke se en gang. Vi er utenfor urbane strøk, her er det lov å være grei. 

 – Eg he aldri dusja i 116 kilometer i timen før, sa maen lykkelig.

Lykken varte og rakk, til Malmø, over Broen og helt til København. Men varmegradene lot vente på seg. 

– Tordner det? 

– Broga ved, det e’ ein trillekoffert, sa maen. 

På toget til Hamburg ville de ikke ha med to tilårskomne togloffere uten plassbilletter og et skrog under sekken som sannsynligvis ikke tålte å stå i fire timer, dermed måtte vi pent pelle oss av. Redningen ble Sidesporet, puben der brunfargen i sin tid ble oppfunnet. Den var så brun at  pensjonistene ikke trengte å dra til Syden. 

Da klokka var 11 hadde de fylt to bord, og det var nesten som å være hjemme på Totalen. Bare at kaffen var byttet ut med halvlitere, at dekoren på veggene bestod av strippebilder og at klimasatsingen deres var to grønne Tuborg til 20 kroner. For ikke å glemme kjederøykingen. Danskene har jo også røykelov, som gjelder i hele Danmark unntatt der klientellet er over 75 år. Da slår Mattilsynets lov om salting og røyking inn.

– Eg tror heller eg vil bli gammale og gå med egg på slipse hima, sier maen idet vi entrer toget med kurs for Tyskland.

Foran oss setter en eldre mann med høyt bukseliv og en hatt med fire utagerende fjør i bremmen kurs for restaurantvogna. 

– Han ser ut som han har sykla rett på ei måka, fastslår maen. 

Om noen timer skal vi sitte på ei trapp utenfor et hotell i en by vi aldri har hørt om før. Eieren har kanskje gått og lagt seg. Han åpner i alle fall ikke døra. Utenfor står det et skilt med et langt telefonnummer merket Notfall. 

Fra Tors minnebrikke: