Byen som ikke visste hva burgere var

Første kvelden måtte vi nøye oss med knekkebrød og et eksklusivt syltetøy på senga

Vi har funnet verdens vakreste by med 1200 bindingsverkshus, noen av dem fra 1400-tallet, en kirke på begynt på 900-tallet, pluss enkelte innbyggere som har blitt med til 2017 på walkover fra middelalderen. Og miraklenes tid er ikke forbi, ikke en eneste Starbucks, H&M, Zara, Primark eller McDonalds. 

Vi kom ikke inn på nett på hotellet en gang. Vi kom faktisk ikke inn døra heller, for den stengte de klokka 20.00. Presis. Og vi som hadde vært fremsynte nok for en gangs skyld til å bestille hotellrom. Via et stormasket nett maen til stadig datt ut av på toget, men dog, det hadde vitterlig gått 590 kroner ut av kontoen i et lyst øyeblikk.  

Men der satt vi altså, på trappa i den lille byen Quedlinburg, to store sekker med hver sin slappe, svette femtiåring i stroppene. Vi ringte hotellet, og ble belønnet med hornmusikk og åpningstidene. 

Ikke et menneske var å se, før den første av en lang rekke eldre menn kom anstigende. Han hadde vært ute i hardt vær og fått nesa sydd på igjen. Det kunne vi se av de blodferske stingene. Maen prøvde å lokke ham til seg med valpeblikket. 

– Se, eg e’ kje farlige sjøl om eg ikkje he dusja på lenge, du kan ta meg på auene viss du vil, prøvde han å signalisere. 

Det funket! Mannen var velvilligheten selv og slapp både oss og kona inn i lobbyen. Det viste seg at de bodde på rom 206, og hadde nøkkel til ytterdøra. Nøkkelen til rommet vi hadde betalt for var derimot ikke å oppdrive. 

– Me ringe nødnommeret, sa maen. 

Det viste seg å være direktelinja til direktøren, ikke til akuttmottaket. Han så ut som han lød navnet Amadeus, og var også velvilligheten selv, men påpekte at det slett ikke var greit å møte opp etter at rosignalet var gått klokka åtte. Bestillingen vår var derfor slettet. Vel, vel, det ordnet seg, og på veg opp til vårt nye rom 210 banket vi på 206 slik vi hadde lovet, for å forsikre mannen med den skamferte nesen at vi var trygt på veg i seng. Det skulle vi ikke gjort. Det var jo ti minutter siden vi hadde lovet det, og på den tiden hadde han rukket å sovne. 

Snart sov vi også, og våknet til sol, 30 grader og en uoppdaget by. Og hvilken by! Vi måtte sjekke kartet enda en gang for å få bekreftet mistanken, jo, Quedlinburg ligger i det gamle Øst-Tyskland. Ikke rart at den var befriende tom for kjedebutikkene som gjør mange av de europeiske byene kjedsommelig like. Japanske turister var heller ikke å se, det er første gang vi har slått dem på målstreken på en av destinasjonene på verdensarvlista. 

– Men ka e’ det me folkå, undret maen. 

Nesten ingen så ut til å være under 70, og rullatorbruken var betydelig. Maen ble filosofisk. 

– Livet går fort, me må smila mens me har tenner, sa han og så fram til å sette de i en saftig burger. 

Han hadde funnet Quedlinburger i menyen. 

– Borger, sa den tyske kelneren uforstående med hevede øyenbryn.

– Yes, I will show you. I want a Quedlinburger, sa den burgerhungrige med stor selvtillit, og pekte på Quedlinburger Schweinebraten mit Salat. 

–Aha, sa kelneren og strevde med å skjule smilet i sitt skjeggløse ansikt. 

– Das ist die Stadt. 

Det var det det var. Stekt svinefilet fra Quelinburg. Maen skiftet gir og gikk for pannekake med is. 

– Han trengde’ kje heisa øyenbrynå te topps bare for det, sa han og kom til å tenke på noe. 

Det  var virkelig ikke en ungdom å se denne første formiddagen. Og de få unge jentene vi så senere på dagen hadde ikke langt hår og prikk like øyenbryn. 

– Liga greit, så sleppe di å styra me di brynå. Husk Mona Lisa eigde’ kje øyenbryn. Ikkje ett! Se sjøl. 

Men neste formiddag var utsikten fra utekafeen totalt forandret. Da var det nesten bare unger på torget. 

– Eg sjønne opplegge nå. I mårå komme adle di så bruke briller, på torsdag komme di me sjegg, sa maen. 

Ordnung muß sein! Det må det for oss også. Vi må rydde plass til de nye Mallorcablusene og sette kursen nordover. På ett av togene kommer vi nesten ikke inn. Vel inne blir det nærmest umulig å komme seg ut.  

Slik Tor ser det: