Hipsteren vil hjem

Maen har begynt å spare til langt hår, og vil hjem for å få godt grovær. Å stå opp til oppholdsvær ti dager på rad sliter dessuten på verdensbildet til vestlendingen. 

For etter et par solfylte dager i middelalderbyen Quedlingburg med utsikt til alle de middelaldrende er maen forsynt. 

– Eg vil bli hipster, å eg vil spara te «manbun», erklærer han en morgen uten tanke på at han er 30 år for seint ute. 

Men etter et oppklarende intervju viser det seg at det ikke var en forsinket midtlivskrise på gang. Maen har rett og slett lyst til å være i båten, stå opp to timer før alle andre og kjempe mot værsyken med kaffe og kokosboller. 

– Eg kler’ kje den mahognibrune teinten. Nok nå, sier den lett rosa, og følger opp med fakta for å overbevise kånå som har lyst til å bli noen dager til i landet der meteorologene kan våkne til det været de meldte rett før de la seg. 

– I Atacamaørkenen i Chile har det ikkje regna på firahundre år. Der e’ kje møje kollagen igjen hos di der nere. 

Maen har øyensynlig bladd i Illustrert Vitenskap og lest seg opp på mumier på toget. Men egentlig er denne karen lykkelig uvitende om at han blir eldre hver gang han har bursdag. Hverdagen er en fest, og jo flere, jo bedre. Han tror ikke på Woody Allen, som sa: 

– Du kan leve til å bli hundre år, hvis du gir opp alle de tingene som gjør at du faktisk har lyst til å bli hundre. 

– Han he någen løgne lyster. Han drikke sikkert ikkje kaffi, tenker han og får et lett filosofisk utrrykk i øynene. 

Kaffemaskinen ja. Jeg burde jo ha skjønt det. Han vil toge tilbake til Gøteborg og hente maskinen. Så beine vegen hjem og plugge lykken i stikkontakten. 

Og etter litt akkedering sitter vi på toget. Det første av mange. Foran oss ligger 30 timer, åtte ulike tog og ei ferge. Men det visste vi ikke da. Vi er lykkelig uvitende om bråket i Hamburg, brudd på linja, tog som blir så fulle at kommer du på, kommer du ikke av uten å dra med deg to andre reisende og en sykkel som henger fast i sekken din. Pluss ei natt på brisk som får ryggen til ønske den  aldri hadde møtt deg. 

Humøret er upåklagelig. Selv det at de ikke serverer kaffe på første klasse vipper maen av pinnen. Selv om han synes det er litt primitivt med tanke på at alle britiske tanks har vært utstyrt med kokeutstyr helt siden 1945 så soldatene kan lage seg te. 

– Du e’ den finaste av adle, erklærer maen, fullstendig blind for det faktum at det kan ta dobbelt så så lang tid for kåner å være den finaste når de har passert femti. 

Tid en ikke har når det alltid er et tog en skal nå. Men hva gjør vel det? Sola skinner, kaffemaskinen kommer til å komme seg hel hjem og kånå får avverget nok et impulskjøp like før avgang. 

– Dampstrygejern med egå utskydningsrampa, sa ironmaen spørrende på butikken i Quedlinburg. 

Det ble med tanken. Halvannet døgn senere, klokka 02.30 drikker maen sin første kopp kaffe brygget i eget kjøkken. I morgen tidlig skal han på båttur. Godværet har han med seg i en kopp. 

Fra Tors minnebrikke: