Monday, June 29, 2015
Saturday, June 27, 2015
Se for deg at du planlegger en romantisk togtur fra Tusen og èn natts hjemby og bestiller billetter fra Istanbul til Sofia. At du legger inn et lite cruise på Bosporos på kvelden, før du tar din kjære med til jernbanestasjonen og spanderer et lite måltid på restauranten til Orientexpressen før toget går.
Alt ligger til rette for en opplevelse dere aldri vil glemme. Hvis du ikke er av den typen som liker å sove sammen med folk du ikke kjenner, bruke toaletter uten vann og papir og stå i kø og vise fram passet og fjeset ditt fem ganger på tre timer mellom klokka 01 og 03 på natta. Da blir det bare nok en vanlig feriedag på den mobile togkirkegården i det sørøstlige Europa.
Men hvis du så for deg en romantisk natt mellom kjølige, glatte satenglaken på togreisen fra det gamle Konstantinopel, byen vikingene kalte Miklagard, der en kunne kjøpe edelstener, silke, krydder og alt man kunne ønske seg, blir kvelden og natta en gedigen nedtur.
Heldigvis var maen blottet for forventninger.
- Itte detta komme eg te å ligna endå merr på passbildet mitt! Han satt på nattoget dagen derpå og brygget på en bad hair day og mørke ringer under øynene.
Kvelden på Bosporos, sundet mellom øst og vest omkranset av sultanenes slott og palasser, ble solgt inn som en romantisk helaften med en treretters, magedans og fri drikke. Ingen hadde spesifisert at skipet, som så ut som en av bøyelasterne til Knutsen med et cheesy rødt heldekkingsteppe fra akter til baug faktisk skulle legge fra kai, eller at kokken mente tre retter med en treretters eller tre små kjøttkaker med kebabsmak. Men maen var som alltid like glad.
- Blir`sje møje ekstra ballast midtskips me denna kosten, sa maen, og klappet seg anerkjennende på jærmagen sin. - Men det e` sikkert restaurangvogn på toget!
Det var det ikke. Hele toget glimret med sitt fravær, da vi ankom stasjonen i Istanbul. I stedet hadde de satt opp buss, betjent av ikke mindre enn tre sjåfører. En av dem kjørte, de to andre passet på at han som kjørte fikk kaffepause. I følge togrutene tok det omlag fem timer til den bulgarske grensa, og vi måtte peise på for å nå toget som vi trodde gikk fra grensebyen Kapikule til Sofia. Men sjåførene hadde vært på kurs i mindfulnes og var fast bestemt på å nyte hvert minutt av turen. Etter en halv time utbrøt de begeistret:
- Coffee, kebab and raki!
Halvtimen på vegkroa ble til tre kvarter, og både vi og den lille gruppen amerikanere som ble busset over grensa ble nervøse. Men tyrkerne, som hadde kontroll over hele det østeuropeiske området mot slutten av middelalderen, hadde selvfølgelig full kontroll. Vi kom til grensa i god tid og en av sjåførene, som ennå ikke hadde tatt i rattet, fikk fri.
Til gjengjeld kom Pristina på bussen, en sterkt sminket slavisk skjønnhet på høye hæler, med kort-kort konduktørskjørt og en uniformsskjorte fylt til bristepunktet med kvinnelighet. Hun vekket sterke følelser i sjåførkollegiet. Vi interrailere fikk også etterhvert et visst forhold til henne, i det hun loset oss gjennom den ene passkontrollen etter den andre uten så mye som et ord engelsk.
Tre timer tok det å passere grenseområdet mellom Tyrkia og Bulgaria. På den lille kilometeren hadde de klart å sette opp ikke mindre enn fire passkontroller og minst like mange haller, der biler ble systematisk tømt og nærmest demontert.
Det hele ble kronet av en mørklagt tax-free butikk i midten. Amerikaneren på loffetur med kjæresten måtte innom for å roe nervene og kom ut med en sekk Heineken med 24 bokser oppi.
- Could you please take one, bønnfalt han og ble til slutt kvitt halvparten.
Resten ble inntatt i baksetet med det resultat at ingen av oss, inklusive kjæresten, fant ham, da vi endelig kom fram til Plovdiv og alt kunne gå på skinner igjen. Til slutt ble han funnet av sjåføren i en krøll under nevnte baksete. Men krøllete skjorte, med en tom Heineken-sekk og helt uten nerver. De hadde til gjengjeld vi andre fått. Toget fra Plovdiv til Sofia skulle nemlig gå 06.52, og nå var klokka 06.50.
- Relax, sa Pristina uten et ord.
Klokka 07.10 vrikket hun seg ned en falleferdig undergang med turistene etter seg som forvirrede andunger og opp på spor 1. Der stod, som et mirakel, toget til Sofia fremdeles, nesten 20 minutter etter at det skulle ha gått.
- Kor e`fysste klasse, sa maen, som er kronisk kaffetørst og lengtet etter en tyrkisk Ekornes.
Men toget var en kommunistisk drøm, det klasseløse samfunn på hjul. Det hadde bare ei vogn, der alle inklusive Pristina satt sammen i global harmoni. Og nå skjønte vi hvorfor de ikke stresset med rutetabellen. Det var nemlig Pristina som hadde nøkkelen til toget i veska. Og det var bussjåføren som til slutt klatret inn foran i loket og tok stikka. Sofia, here we come!
I morgen får du høre hvorfor maen vil prute til seg porta potti.
Bilder av og med Tor Nilssen
Thursday, June 25, 2015
Hvordan få flat mage på 1-2-3
Den vakreste mannen i byen
Du skal lete lenge for å finne en tyrker med hentesveis. Mer velfriserte menn skal du lete lenger etter. Den jevne tyrker legger sjela, og om nødvendig lommeboka si, i sveisen. Ikke har de mage heller, mer enn de strengt tatt trenger for å nippe til den lille desiliteren søt te de hengir seg til.
- Ke e` det me di, spør maen og klør seg i bakhodet. - Nå har eg sitt fem mannfolk så e`bandasjerte i bakhåve. E`det balltrer eller ein eller aen festival på gang?
Hotelldirektøren på Marmara Place løser mysteriet med alle de bandasjerte mennene for oss. Istanbul er kjent for sine hårtransplantasjoner. Og tyrkerne har skjønt det. Glem piller og kremer, det eneste som virkelig hjelper mot skallethet er hår.
Men maen er fornøyd med håret sitt. Etter at en frisør advarte ham mot tidlig skallethet da han bare var 18, har han trassig tviholdt på nok hår til at vinden finner det bryet verdt å ødelegge frisyren. Men han bruker ikke nevneverdig tid på det.
- Det e` me meg så me andre store tenkera. Ska du fysst tenka e= mc2, så seie det seg sjøl atte du isje bruge møje ti på utsiå av håve.
Mens maen og Einstein er hjertens enige, mener direktøren vår at utsiden er verdt å pleie, selv om han priser seg lykkelig for at han slipper å overdrive det. Han har nemlig gode gener.
- My grandfather was the most handsome man in my city. We could recognize him in almost half of the children in my city, ler Mahsum.
- Eg trur han levde sunt sånn så meg. Spise ke me vil, men det e`sje sikkert me svelle alt, sier maen ettertenksomt og tar seg nok en tyggis.
Han sverger ellers til den enkle leveregelen til sin danske flirebror Tom.
- Vi du ha flat mage på 1-2-3? Legg deg på ryggen!
Debatten om sixpack og treningspress preller av ham som vekkerklokkesignaler på en trøtt tenåring.
- Jeg har ei magerute, og den er jeg stolt av, gliser Tom. - Det er rene skjære panoramamagen.
Vi andre trenger også litt å tære på. Vi er på veg fra Istanbul med tog.
- Excuse me, which platform does the train to Sofia leave from?
- Train? The next train is the Orient Express!
- Aha, when does it arrive?
- In September, I think it is the third.
- Excuse me, which platform does the train to Sofia leave from?
- Train? The next train is the Orient Express!
- Aha, when does it arrive?
- In September, I think it is the third.
Fargerike Istanbul
Foto: Tor Nilssen
Tuesday, June 23, 2015
Dragen og fluesmekkeren
Vi er i Grand Bazaar i Istanbul. Å begi seg inn i de trange gatene her, omgitt av tusenvis av småbutikker, er omtrent som å bli slukt levende av en vennligsinnet, fargesprutende drage.
Mens du sakte, men sikkert blir massert innover de smale gatene av titusenvis av mennesker ute i samme ærend som deg, går det opp for deg at dette er en ganske så sutalaust. Du ikke trenger å gjøre annet enn det enhver oppegående ettåring har rukket å utarbeidet seg kompetanse på, si nei!
Men turistens trassalder er en hyggelig affære. Før du har rukket å si nei takk de tre nødvendige gangene, har du fått fortelle hvor du er fra, fått iaktta varen fra alle vinkler og hvis du er heldig, fått et lite glass sterk, søt te. Men da har du allerede passert the point of no return for de fleste med skammavet og kommer kanskje hjem med et orientalsk teppe eller to meter «ekte» gullenke på rull.
Skål til katta med telys og blonder
- Eg ser itte regummierte crocs, sa maen en kveld han var ute og rekognoserte med nattkikkert i sidegatene.
I Istanbul blomstrer nemlig skyggeøkonomien etter mørkets frembrudd. Etter at de store vestlige merkebutikkene har stengt, fylles gatene med stativer, kjerrer, søppelsekker og bagasjerom og tonnevis med klær og sko til 5-10 tyrkiske lire. Har du ikke mer enn en gammel duk eller en banankasse, holder det også som disk. Pop-up shop fenomenet strekkes til bristepunktet i bakgatene her. Men maen gikk på en smell.
- Eg fatte isje at di isje kan ha regummierte crocs. Då hadde eg sloppe å måtta lagt om på vei te postkassen på det ustadiga sommarføret me har hatt i år!
Men ellers har de alt. Lange underbukser, kruttsterk kaffe med ekstrautstyr, hekleduker, Ray Ban briller til en brøkdel av prisen,
- Real Ray Ban?
- Yes, madam, only ten lire!
- Real Ray Ban?
- Ok, not very real, but very good price for you.
Du merker det ikke før du har kjøpt det. Til gjengjeld merker de det, før du har kjøpt det. Med Oakley, Calvin Klein, Chanel, Louis Vitton. Logoene forsvinner i forvasken til Mielen, men til gjengjeld blir de stående på shotteglassene du kjøpte. De blir nemlig verken brukt eller vasket.
Men tro ikke at du ikke kan gjøre varp. Min gode venn Tom nyter godt av en elektrisk fluesmekker kona prutet til seg av en gateselger i Sør-Amerika. En høyspent, potent liten sak med lommelykt. Det vil si, liten og liten, denne er på størrelse med den manuelle prototypen, badmintonracketen.
- Denne tuller du ikke med, gliser Tom. - Den tar havørn, småunger og fluer.
I morgen skal vi på magedans og til en av Istanbuls mest moderne handlegater i bydelen Beyoglu. Her har de mops i veskene og botox i sinnarynkene, men med kringlevridere og gatemusikanter nok til å beholde den lealause lykken.
Foto: Tor Nilssen
Sunday, June 21, 2015
Det store bagasjebedrageriet
Senioravdelingen i familien har forflyttet seg 2625 kilometer sørøstover i rett linje. Årets interrail er i godt i gang, i et anfall av gigantomani fant nemlig maen ut at vi skulle fly første strekk. Dermed kom vi litt skeivt ut i forhold til bagasjen.
- Ti truser og ett visakort, sa maen beroligende til isjasnerven sin, i håp om at det lange følehornet på baksiden av låret skulle tro ham, før han nærmest usett la 20 kilo fotoutstyr inni boxerne.
Ellers er de rådende reisereglene i familien:
1. Legg fram alle de klærne du tror du trenger og alle pengene du har.
2. Ta med halvparten av klærne og dobbelt så mye penger.
I år begynner vi i Istanbul, den eneste byen i verden som ligger i to verdensdeler. Her var det 13 millioner innbyggere, før maen kom rekende med verdens største ryggsekk i går.
Maen var en snartur innom tax-freen
- Apropos å ta plass, sa maen på Turkish Airline. - Hvis Gud hadde meint me skolle reisa på turistklasse, hadde han skapt oss smalare. Eg glede meg te å ta toget, avsluttet han med et granskende blikk på sidemannen, som hadde treningsleir i nabosetet og perfeksjonerte Bokløv-stilen fra take-off til landing.
Da vi landet i Istanbul var mannen motsatt V-formet i den ene siden og klein i ryggen. I tillegg hadde isjasnerven oppdaget bagasje-bedraget. Dermed blir Marmara Place i gamlebyen hjemme for oss de neste tre dagene.
Og for et hjem! Byen er et eldorado av lukter, farger, smaker, folk og fe. Kulturen har blitt en fascinerende blanding av europeisk og asiastisk arkitektur og tradisjon, kristendom og islam, med en historie som strekker seg 2700 år tilbake i tid.
I morgen skal vi i Grand Bazaar og lukte på safranen som ligger som små gule fjell innover i småbutikkene, kjøpe nøtter og prøve å la være å kjøpe badehåndklær med I <3 Istanbul på.
Tors kamera:
Subscribe to:
Posts (Atom)