Dag 13:

Sokkelandslaget 

Vi er inne på oppløpssiden gjennom Tyskland og ligger tjuefem minutter bak skjema mellom Budapest og Berlin. Fortsetter det slik, når vi ikke toget i Buechen, og da ryker danskebåten også. 

Men hva gjør vel det? Selv om det er tomt for rene strømper, har vi fortsatt rent undertøy i sidelomma. Så hvis mødrenes frykt fra barndommen blir til virkelighet og vi blir påkjørt, blir vi innlagt med plettfrie truser. Det er alltid en trøst hvis ryggraden ryker. 

Dessuten har vi kjøpt oss nye gensere fra militærbutikken i Cesky Krumlov. De lukter ikke Omo, men overskudd. Rene, russiske trøyer fra ubåtsvadronene, til forveksling like sommerens maritime mote med båthals. Så nå varmer vi oss på den kalde krigen. Men vi ser vel verken militante eller maritime ut, mer som Knoll og Tott eller hjemmelagde sjørøvere. 

-Keine problem, sier den tyske konduktøren som kom på ved grensa, da maen lurte på om han kom til å nå jobben på mandag. Deutsche Bahn har tenkt å kjøre inn i alle fall tjue minutter mellom Berlin og Buechen, en strekning på en time og 56 minutter. -Me må spe på me någe fastfood, meiner maen. -I recommend gulash, sier den ungarske kelneren.  -Or gulashsoup. Or maybe chickengulash? 

Restaurantvognene er en opplevelse, du kan betale med euro, men det er ingenting her som minner om europeisk  overformynderi. Ikke en banan med bøy samme veg. Ikke en meny uten sauerkraut, spaghetti eller surdeigsbrød alt etter hvilket land toget starter i. Kanskje er det bare vi utenfor EU som spiser wienerpølser og kjøper cd`er med indiansk panfløyte, en meter lange svenske lakrisstenger og luer i alpakkaull på 17. mai?

Sikkerhet staves også forskjellig i de ulike landene. Fra mind the gap, überschreitung verboten til fri skinnegang. Ute på den tsjekkiske landsbygda har de ikke perronger en gang, så der tusler ungene over sporene med samme selvfølge som Lisa, da hun gikk til skolen. 

Vi rakk toget i Buechen!  DB kjørte inn 27 minutter og kom fram to minutter foran skjema. Maen tok av seg skoene i pur glede, men ble rørt til tårer av de marinerte tærne sine. Et blikk på mannen i nabosetet, med verdens lengste sokkeseg, bekrefter at kupeen er inntatt av sokkelandslaget. 

Men nå skal vi på togferga til Rødby. Danmark her kommer vi, noen kilo lettere rundt livet, noen kilo tyngre på ryggen. I fjor dro vi en taklampe i glass med oss gjennom halve Europa, i år har sekkene blitt tilført fire par sko, en antikk bajonett fra den tsjekkiske arme og en eske sjokolade til svigermor. Jeg lurer på hva en psykolog ville fått ut av det handlemønsteret. 

               
                    Postkort som flagrer forbi