Shoppesirkus og superlim

Elefanten med de edle steinene var fristende for den norske sydhavskongen min, men tanken på de to koffertene banket på døren, og elefanten måtte ofres til fordel for sykkelhjelm, sykkelsko, fem shortser, tre skjorter og lim for alle anledninger. 

Limstifter, skolelim, hobbylim og superlim. -Knallabilligt mamma, fastslår poden, og limer fast knaggen på badet i utleieleiligheten med en fornøyd mine. Samtidig limer han neglen fast i huden under, litt ubehagelig, men superpraktisk. Sørgerender er nå en saga blott, det samme er lommepengene. Ungene er blakke som lommetyver på en naturriststrand, men såre fornøyde. Kjærestene hjemme kan glede seg til kjole, smykke, husmorforkle og rulleskøyter. De kjæresteløse sprader rundt i nye slimfitbukser uten plass til velfylte visakort, og drikker redbull for å holde følge med de gamle. Optimister hele gjengen, troende til å kjøpe seg ny lommebok for sin siste seddel. 

                                                                Slimfit

-Du e`kje rige, før du har noge du ikkje kan kjøpa, sa maen og så på ungane med varme valpeøyne. Aldeles tussete etter ungane sine den maen. 

Noen minutter senere er alle tussete, sluken i begge badene er tette og det er ikke land i sikte i noen av rommene.  Men med vissheten om at vaktmesteren er på veg, og at den som alltid har hodet over vann, bare ser toppen av isfjellet, drar mor og far med hver sin ungeflokk på byen for en bedre middag. 

-Ka e` det!? Eldstemann spytter ut spørsmålet med en legendarisk burgerbit fra Hard Rock i munnen, og peker på en hudfarget liten sirkelorm til høyre for glasset sitt. - Hæ? Å, det e` barra ein av strikkane mine, gliser 18-åringen, som ennå sliter med regulering og et bardehvalaktig smil med fire strikker i munnen til enhver tid. For å trøste seg selv, pleier han å skyte fra hofta.  -Strikkane mine ligge på tri kontinenter,  fastslår globetrotteren med det blanke bittet og forsvinner inn i burgeren igjen. 

Nilssens og Hesseberg sine vet å kose seg. Kvelden avsluttes med fyrverkeri. Det er nemlig marked i Gdansk, Jarmark Dominikanski, en 750 år gammel tradisjon med boder, ikke-kinesiske varer, konserter og gatemat.  Fantastisk og fargerikt. 

Etter ei kort natt venter en kort flytur, som ender på Kystbussen, kjørt av Ove  med sunt bondevett, jærvarianten av jaglandengelsk og  minst ei hånd på rattet. Ingen handsfri der i gården. Det var det ikke på ferga heller, da gamlemor først i dokøen fikk en telefon akkurat da det var hennes tur. Til gjengjeld svarte hun i begge ender :) 

                         Du trenger ikke ei god bok på en flyplass, nok av severdigheter 

                                           Tor på tur

Kuler og kaffe 

-Blir det varmare nå, reise me te Syden, sa maen, tok seg en slurk av den glovarme hverdagen i koppen og tuslet ned i kjelleren for å sjekke evakueringsmuligheter og billettpriser. 

To timer og tre kaffekopper senere, er billettene i boks. Vi skal til Gdansk med mann og mus, seks store unger og to kofferter. Mange ville sagt at det var umulig, men når fire av de seks er gutter med to boksere og et visakort hver, blir det nesten overkommelig. Dessuten er det alltid best å høre på de som sier ingenting er umulig. - Eg elske å gjørr ingenting, sier maen, og setter seg på koffertdebatten for å legge lokket på. 

Gdansk er perfekt for de med lite bagasje. Prisene er like snille som ungene på julaften, og shoppingmulighetene mange. Skylinen er nesten som den var på Lech Walesas tid, men tro ikke at kranene topper kransekaka i en kommunistgrå industriby. Gamlebyen i Gdansk er en palett i pastell, hansahus, uterestauranter og folk i alle farger og farger og fasonger. I gågata Dluga er du garantert bilder med hjem, enten du har med kamera eller ikke. 

-Treffe deg seinare, roper maen, og tar med seg Nilssenungene i taxien. Hessebergfamilien følger på i taxi nummer to. Hansken er kastet, vi skal i krigen. Paintball for store og små i skogen mellom Sopot og Gdynia. Til forveksling lik krig, som de gamle erklærer, og de unge må utkjempe. 

-Why are you painted like this? Dama bak skranken i den noe shabby opplevelsesparken ser spørrende på to familier rustet til tennene med det de kunne finne i toalettveska til jentungen. Vel, finnes det noe intelligent svar på det? 

4000 kuler senere legges våpnene ned. Hesseberg-Nilssen 5-1. Mor beskyttet frontkjemperne mot bakholdsangrep, og kom nokså fargeløs fra det. Jeg reiser riktignok hjem med fire fryktinngytende blåmerker på baksiden, men det var jo selvfølgelig ungene som berget seieren. Og maen traff meg ikke! Selv om jeg brukte våpenet som en drillstav og kun unntaksvis traff annet enn tom luft.  

-Eg va tørr i moen som ein ørken, men nå e `an som ein reinskog, gliser Mikael fornøyd, tømmer i seg resten av vannflaska  og drar rett på kjøpesenteret Galeria Baltyca med de andre fem. -Shopping e som krig det og, slår han fast, barra at lommabokå e` slagmarkå. 

Maen tar med kånå på kafe, kaffitørsten rir han som ei mare.  Etter å ha saumfart den rikholdige menyen, fastslår han:

-Ein kaffi me kaffismak!
I morgen skal vi på shopping. Eldsteguttene skal handle til kjærestene, mens Mikael i midten har sett seg ut en maurslukerlignende elefant med edle stener. 

Mennesker bør behandles som luft

Etter to uker på farten, et titalls europeiske byer, flere titalls tog og arkitektoniske perler nok til alle verdens amatørfotografer, er konklusjonen klar. Det er menneskene som er de største attraksjonene.  Gjennomsnittsmennesket finnes nok ikke, i alle fall har vi ikke fått øye på dem. Vi vil jo alle være oss selv, men prøver så godt vi kan å være som alle andre. Det klarer vi heldigvis nesten aldri fullt ut.

Så derfor; mennesker bør behandles som luft, en absolutt livsnødvendighet. Og vi har vært så heldige å få være reisende i mennesker. Tom og Julie fra Washington, Julia som flyttet til Italia på grunn av kjærligheten, Valentina fra den østerrikske landsbygda, mannen i pølsekiosken som sovnet på jobb,  det nygifte amerikanske paret som gav oss ti euro da minibanken streiket, fløytespilleren med sjelen utenpå kroppen.  

Her er et lite knippe av mennesker vi møtte :) De rareste ser du nederst. De hadde vi med oss helt fra Norge. -Blir ´kje kvitt an i dusjen enngong, sier maen og smiler fornøyd til seg selv i speilet.

                      Et smil er den korteste avstanden mellom to mennesker

                         Hvem har sagt at alle japanere er like?

Vindusbord  

Mann og konehatt

Gubbene i Cornelia

-Ich bin ein berliner

Harpespilleren i Cesky Krumlov

John Cleese  lookalike i Østerrike

Brannalarm på togstasjonen i Stavanger. Ingen hadde nøkkel til å komme seg inn

Sølvmannen på slutten av en lang dag

-He me passert Brynæ?

Hvor ble det av hode nummer to?

To døgn i en middeladerby gjør noe med en

                                                             
                                               

                                       Kafekatten 

40 grader under skyggen

Leser best med øynene igjen

Maen kan ikke gå på byen uten ring lenger, avslørt av skillet ;)

                                             Trefot eller bare ubarbert?

Toget er tøffere...

Dag 13:

Sokkelandslaget 

Vi er inne på oppløpssiden gjennom Tyskland og ligger tjuefem minutter bak skjema mellom Budapest og Berlin. Fortsetter det slik, når vi ikke toget i Buechen, og da ryker danskebåten også. 

Men hva gjør vel det? Selv om det er tomt for rene strømper, har vi fortsatt rent undertøy i sidelomma. Så hvis mødrenes frykt fra barndommen blir til virkelighet og vi blir påkjørt, blir vi innlagt med plettfrie truser. Det er alltid en trøst hvis ryggraden ryker. 

Dessuten har vi kjøpt oss nye gensere fra militærbutikken i Cesky Krumlov. De lukter ikke Omo, men overskudd. Rene, russiske trøyer fra ubåtsvadronene, til forveksling like sommerens maritime mote med båthals. Så nå varmer vi oss på den kalde krigen. Men vi ser vel verken militante eller maritime ut, mer som Knoll og Tott eller hjemmelagde sjørøvere. 

-Keine problem, sier den tyske konduktøren som kom på ved grensa, da maen lurte på om han kom til å nå jobben på mandag. Deutsche Bahn har tenkt å kjøre inn i alle fall tjue minutter mellom Berlin og Buechen, en strekning på en time og 56 minutter. -Me må spe på me någe fastfood, meiner maen. -I recommend gulash, sier den ungarske kelneren.  -Or gulashsoup. Or maybe chickengulash? 

Restaurantvognene er en opplevelse, du kan betale med euro, men det er ingenting her som minner om europeisk  overformynderi. Ikke en banan med bøy samme veg. Ikke en meny uten sauerkraut, spaghetti eller surdeigsbrød alt etter hvilket land toget starter i. Kanskje er det bare vi utenfor EU som spiser wienerpølser og kjøper cd`er med indiansk panfløyte, en meter lange svenske lakrisstenger og luer i alpakkaull på 17. mai?

Sikkerhet staves også forskjellig i de ulike landene. Fra mind the gap, überschreitung verboten til fri skinnegang. Ute på den tsjekkiske landsbygda har de ikke perronger en gang, så der tusler ungene over sporene med samme selvfølge som Lisa, da hun gikk til skolen. 

Vi rakk toget i Buechen!  DB kjørte inn 27 minutter og kom fram to minutter foran skjema. Maen tok av seg skoene i pur glede, men ble rørt til tårer av de marinerte tærne sine. Et blikk på mannen i nabosetet, med verdens lengste sokkeseg, bekrefter at kupeen er inntatt av sokkelandslaget. 

Men nå skal vi på togferga til Rødby. Danmark her kommer vi, noen kilo lettere rundt livet, noen kilo tyngre på ryggen. I fjor dro vi en taklampe i glass med oss gjennom halve Europa, i år har sekkene blitt tilført fire par sko, en antikk bajonett fra den tsjekkiske arme og en eske sjokolade til svigermor. Jeg lurer på hva en psykolog ville fått ut av det handlemønsteret. 

               
                    Postkort som flagrer forbi