Maen har doblet idealvekta!

Maen klarte å doble vekta over natta. Nå klarer han nesten ikke å føte seg. 

Det var på den korte, men intense shoppingrunden på reisens andre dag at vekta løp aldeles løpsk. Maen hadde ennå ikke kommet seg helt etter prøvelsene i klesbutikken, da han intetanende tuslet inn i interiøravdelingen med guarden nede. Og der stod den. Maskinen maen har ønsket seg i over et år. Under et Rea-skilt med 40%. 

Maen hadde ikke sjangs, etter 40 sekunder var han solgt. Et par minutter etter det igjen var kaffemaskinen også solgt. En Jura F9 på 9,6 kilo. Pluss 1,2 kilo bruksanvisninger på 40 ulike språk. Minus kartongen. 

– Det är därför det är så billigt, sa ekspeditøren, og lovet å bandasjere maskinen på gammelegyptisk vis. 

Og vi som har vært så puritanske i pakkingen at vi ikke har tatt med annet enn truser og tannkrem. 

– Der ser du kor lure me va! Reise du me ein tomsekk e’ det bara å kinna på, sa maen. 

Men tror du kaffemaskinen kom oppi sekken? 

– Der ser du, sa maen for andre gang. 

– Me kan jo itje slepa ein kaffimasjin ront heile, halle Europa. Må broga ved! 

Og det gjorde han. Brukte vettet for det det var verdt i etterkant. Maen er nemlig lur som ei løve, synes han, og lener seg til arabisk visdom. En hær av sauer ledet av ei løve vil alltid vinne over en hær av løver ledet av en sau, heter det i et av ordtakene deres. Med andre ord, maen er løve, kånå, kiloene og konduktører er sauer. 

Dermed troppet han opp med den mumifiserte kaffemaskinen i lobbyen på First Hotel G, der vi nettopp hadde sjekket ut, satte de viljefaste valpeøynene i den unge resepsjonsisten og la på et megetsigende sukk. 

– Vad har du köpt, lo hun. 

Så nå er vi på veg videre uten kaffemaskinen, men med returbillett til Gøteborg. 

– Eg konne jo ha gjort mitt for å hålla kiropraktoren i arbei i nergangstiene å komt him me kaffimasjinen i sekken å ryggvirvlane i ein påse, men vede vant igjen, sier maen tilfreds. 

Og snart skal han komme til å dra visakortet igjen. Følg med i morgen. 

Sett med Tors øyne: 

– Di snur seg itte oss på gatå

Maen har endelig funnet idealvekten sin. I en butikk i Gøteborg. 

Vi kom ikke lenger enn til Volvos fødeby første dagen, men det var ikke den som trakk maen til Sveriges nest største by. Det var hans yndlingskunstner Silvia Papas. Hun har nemlig stått for utsmykkingen av Hotel G. Det betyr at uansett hvor du snur deg ser du en kvinne i rød kjole på veggen. 

– Livet er altfor kort til å kle seg i grått, sier maen kategorisk, og glatter på den en gang svarte buksa si.
 Maen er selverklært mykrocker med en ørliten mutasjon ytterst på fargegenet. Til alt hell kan han leve et nokså normalt liv, hverdagen blir først utfordrende når avviket mellom hans svarte manke i speilet kolliderer med passopplysningene hos politiet. Og når det oppstår en iøynefallende kontrast mellom den svarte dongeribuksa og den mørke dressjakka. 

– Må broga ved, sier maen da. 

– Bokså e´kje koksgrå, og eg vil’ kje ha nye. Ikkje detta året!

Men sunt vett er jo som tannkrem, de som trenger det mest bruker det minst. Og kånå har i alle fall ikke vett til å henge med på den argumentasjonen. Da tar maen fram tyngre skyts. 

– Eg e’ på slank! Inni meg bur det ein mann på 84 kilo blank som gaule for å komma seg ut i solå. I sjårts. Eg har bara fått an te å klappa igjen med å stappa pylsa i ‘an. Men nå e’ eg i ferd med å bli skjera sylfidå. Du ser vel koss di snur seg itte oss på gatå. 

Jeg mistenker ham for ikke å være på slank, men på veg inn i en akutt butikkvegring etter en prøvende formiddag i karanteneavdelingen på kjolebutikken i Gøteborg sentrum. 

– E’ eg vell ikkje. Eg leve jo av butikkar. 

– Pluss pylser langs itte veien, kommer det ettertenksomt. 

Men han holder fast på at han er på slank. I alle fall litt. Bare han slipper å tygge stangselleri. Selv om det kanskje er noe av det beste vi kunne spist på veg til sommerkroppen. Vi forbruker jo flere kalorier på å spise og fordøye en stangselleri enn det skarve antallet kalorier den inneholder.

Og en liten time senere skal maen bevise for tid og evighet at han ikke lider av butikkvegring. Han skal  foreta et kjøp ingen interrailer noen gang har gjort før ham. Følg med i morgen :) 

                                                          – Se så tynne eg e' blitt                               

            

Fra Tors synsvinkel: 

Maen e' skeptiske te sekk

Den dårlige nyheten er at tiden flyr. Den gode er at det er du som sitter bak spakene. 

Men maen har det siste året foretrukket å sitte til rors. Bytte tog med båt rett og slett. Men i går gikk det opp for ham at han ikke kommer til å få flere hjerneceller og hårstrå enn han har akkurat nå, så da var det bare å rydde i ryggvirvlene, spile ut portemonéen og gi seg Europa i vold. 

– Eg vurderte et kurs i løfteteknikk hos Westcon, men nå har eg fått utvikla ein egen strategi i forhåll te å få den sekken opp på ryggjen, sier maen, som aldri har blitt helt fortrolig med at ryggsekker blir levert uten støttehjul. 

– Eg e´skeptiske te heila konseptet. Tenk deg om, det e´møje lettare å sleppa katten ut or sekken enn å få ‘an inn igjen. 

Det har han jammen rett i. Så er da også maen sin suksess bygd over samme enkle lest som Reitans. Ispedd en liten porsjon Einstein. – Du har egentlig ikke forstått noe skikkelig før du kan forklare det til bestemora di, sa fysikeren. 

Første dag på skinner forløp for øvrig uten spor av vitenskap. Etter 24 timer på reise uten dusj og børste rykker man raskt nedover i behovspyramiden og legger lista i høyde med kaffekoppen. Men bestemødre fikk vi en praktfull porsjon av. Tre stykker som alle visste hvor skapet skulle stå. 

– Fight like a girl, sa den eldste te maen som gikk med t-skjorta for !Konferansen i Haugesund hengende ut av fotobagen. 

To minutter senere hadde han fisket opp to topper til, så bestemødrene fra Yorkshire kunne posere i dem foran Karl Johan på hesten. 

– Show your fist! 

– No, I’m busy showing my tits, svarte den munnrappe rosinen. 

– Di e’ prektige, sa maen og vurderte å be om en klem. 

En antirynkeklem selvfølgelig. Ting som kommer i tuber er han skeptisk til. Bortsett fra tannkrem da. Men det er en annen historie. Nå skal vi busse ut av hovedstaden med bøkketlista til maen som kompass. 

Verden slik Tor ser den i dag: 

Søren ta deg Newton!

Hvis jeg ligner på passbildet mitt, er jeg sannsynligvis for syk til å reise. Den dagen jeg ligner på rosabloggbildet mitt, har jeg sannsynligvis allerede reist. Langt utenfor dette solsystemet. 

For bildene vi kvinner poster av oss selv i kroppshysteriets tidsalder må vel kunne sies å være lite representative. Enten ser vi overjordisk vakre ut, eller så kan vi i pur protest velge den minst flatterende vinkelen og vise valkenes elleville dans rundt midjen. Hvor er det blitt av alle de gamle bildene, der vi så noenlunde ut som oss selv? For ikke å snakke om klassebildene, der det faktisk var mulig å se forskjell på jentene i klassen? 

Og hvor blir det av alle de overjordisk vakre uten så mye som ei kvise eller en pigmentflekk? Det er litt rart at de aldri beveger seg utendørs. De jeg treffer ser nemlig veldig menneskelige ut, både med og uten sminke. Jeg treffer heller ikke kvinner som bevisst kler seg slik at de ser størst mulig ut. Kanskje de bor på en egen liten planet der ute i cyberspace? 

Planeten der f-ordene florerer. Som fotballfrue og feite kvinnfolk, med friskere f-ord i kommentarfeltene under. 

Vi som har passert femti bruker forhåpentligvis andre ord. Og helt andre størrelser. Bildet av fotballfruens flate mage ble for øvrig publisert omtrent samtidig som dette noe mindre flatterende bildet av denne journalisten ble publisert på et av de lokale treningssentrenes Facebook-side. Ser du nøye etter, oppdager du at jeg også er en fotballfrue. På sett og vis. Har du passert femti og står opp-ned kommer nemlig fotballen på magen. Heldigvis er det relativt sjelden jeg går på hendene og viser for hele verden at Newton hadde rett. 

Og til alt hell blir de fleste kvinner gravide i god tid før gravitasjonskreftene tar aldeles overhånd. Men sannheten er at en dag får selv rosabloggeren og fotballfruen tyngdekraften i hodet som et eple.

Fram til det må de vise både kroppen og gjerne hjernen sin også til hele verden. Jeg tror ikke verken nybakte mødre eller såkalte «feite kvinnfolk»  bruker så mange kalorier på å misunne de flatmagede. Det går an å kombinere bleier og bryn. Og det går også an å la brynene leve sitt eget liv. Ikke stress sånn med det. Om tredve år faller de uansett av og kommer ut på overleppa ;) 

Unggutten Narkissus ble straffet av gudene til å bli forelsket i sitt eget speilbilde. Jeg tror de færreste er der. De fleste har imidlertid lyst til å se finest mulig ut, det er selvfølgelig derfor vi norske kvinner bruker sminke for milliarder årlig. Noen tar det lenger enn langt, og lar lite bli igjen til fantasien. Det være seg flate mager, store bryster eller flate bryster og store cellulitter. 

Jeg skjønner ikke helt oppstyret og språkbruken. Etter debatten å dømme har vi to valg. Enten bruke marsipan i filteret og bli lyteløse utvortes. Se moden ut under babyhuden. Eller bruke marsipanen innvortes og fore cellulittene. Feire frodigheten. Kan det være at det går an å være fornøyd i sitt eget skinn, og samtidig kunne si: Søren ta deg Newton!? Jeg er glad i meg selv til tross for at jeg som trebarnsmor fremdeles ser ut som jeg er tre måneder på veg. Valker og cellulitter har jeg et platonisk forhold til. Jeg kjenner dem, men jeg elsker dem ikke. 

Jeg er ikke spesielt glad i innvandrere

Jeg er ikke spesielt glad i flyktninger heller. Eller nordmenn. 

Jeg er spesielt glad i folk. Og folk er folk, ikke bare på glansede magasinforsider. 

Da jeg var på reportasjetur til Lesbos i fjor høst var det folk vi så på strendene. Og det som slo oss var at dette kunne vært oss, – det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg. De oppførte seg akkurat slik vi ville ha gjort, hvis vi nettopp hadde kommet i land etter flere timer i en overfylt, synkeferdig gummibåt. Noen var apatiske, noen var fremdeles redde, andre var oppstemte og lykkelige fordi de hadde overlevd. Folk flest hørte på anvisningene og stilte seg i kø, noen få sneik i køen. Akkurat slik vi nordmenn ville ha gjort. Noen av oss er uselviske og går ei ekstra mil for å hjelpe andre, andre tenker først og fremst på sitt eget skinn som skal berges. Slik er det her hjemme, slik var det på Titanic, og slik var det på Lesbos. Folk er folk. 

Da vi traff Ahmad på stranda, var det ikke først og fremst en flyktning vi møtte. Han var våt, kald og redd, og så ut som noens sønn, bror, venn eller nabo. Min sønn. Eller din sønn. Han viste seg å være sønnen til ei sjubarnsmor i Aleppo, byen nord i Syria der det lenge har vært livsfarlig å bevege seg utendørs. Hun har alltid håpet å ha ungene sine i nærheten, og etterhvert fylle huset med barnebarn. Slik vi ønsker. Men først og fremst vil hun at de skal overleve, derfor skjuler hun sorgen og lar dem dra. Og håper de en gang kan komme hjem. Slik vi ville ha gjort. Folk er folk. 

Da TV Haugaland postet reportasjen om at Ahmad nå var kommet trygt fram til Haugesund, var dette noen av kommentarene. 

"Trodde det va trygt der nere nå eg ? Dei skryte jo plassen opp i skyene for å dra turister! Gode shopping muligheter fine strender diskotek å nydelig mat".

"Haha ja, de kan vel flykta te sine egne strender, ser nå faen tje ut som at det e krig der"!

Da Ahmad bodde på mottak på Jæren i vinter, hørte han innimellom utsagn som avslørte en lignende hånlig uvitenhet. Om oss nordmenn. 

– De kjenner ingen nordmenn. De vil ikke gå på norskkurs og bli integrert, de sitter bare inne på mottaket og røyker og snakker negativt, forklarer Ahmad. 

Men dette var de færreste. Norske nettroll er heller ikke mange. Sinte unge menn og kvinner finnes i alle kulturer, mobbere finnes på alle skoler. De er ikke mange. Men de har noe til felles. De skjønner ikke at folk er folk. 

– Eg digge deg

Det nærmer seg helg på Solstein. Det merkes. Det blir om mulig enda koseligere å være på jobb.

                            

 

Vismannen Confucius skjønte tanken bak Solstein hele 2500 år før arbeidsmarkedsbedriften på Vea så dagens lys. – Finn deg en jobb du elsker, og du trenger ikke arbeide en eneste dag hele livet. Sånn har de det på Solstein. De produserer over en lav sko, og er sannsynligvis den bedriften i sitt slag som kan vise til høyest inntjening. Men de leverer så mye mer. Klemmer som rundhåndet deles ut i gangen hver morgen er i tetsjiktet hva lengde angår, og følges gjerne opp med en serie klapp på skuldera. 

På kjøkkenet får Ellen et nuss på pannen av Jofrid.

– Eg barra elske den jentå :) 

 Bjørnar lager potetmos, og lar de fredagsstemte, frydefulle damene seile sin egen sjø rundt pastasalaten. 

– Av pakke, spør den uvitende journalisten. 

– Det er ikke kjærlighet, sier fredagskokken og parkerer meg vennlig, men bestemt. 

– Den skal lages fra bånn av med poteter! 

Selvfølgelig skal den det. De leker ikke butikk på Solstein. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Ikke musikken heller. I dag er det Ellen sin tur til å velge. Se og bli glad i videoen under. 

– Ta av deg på beina!

Vi er hjemme hos Bjørnar i Skudeneshavn. Og der begynner journalisten med en klassisk blemme. 

Bjørnar flyttet for seg selv i vår. 1 april. 

– Og det var ingen spøk, fastslår han med et smil. 

Det var ingen spøk å gå inn med sko heller. 

– Jeg har akkurat vasket gulvet. Alle gulvene. Og tørket støv og støvsuget. Alt på mindre enn en halvtime. Og så kommer du inn med sko. 

Den noe beskjemmede journalisten tusler ut og tar av seg skoene, og misunner 23-åringen både gulvene og fliden. For Bjørnar har energi nok for en liten armada. Først leverer han 100% på jobb, så refinansierer han kreftene og leverer nye 100 på fritida. Bestekompis og navnebror Bjørnar som bor like oppi gata nøyer seg med å se på ham med vennlig overbærenhet. 

– Forfriskninger? 

Vi får te og kaffe i bestestua. Nabo-Bjørnar nøyer seg med et glass vann. Bjørnar selv sverger til kaffe. Fem om dagen. 

– Jeg er glad du holder deg våken og i live Bjørnar, sier huseieren med blikket festet på vannglasset, og bedyrer at for ham er livet kaffe  

De to gode naboene treffer du i «Livet på Solstein». Gled deg :)