Jeg er ikke spesielt glad i innvandrere

Jeg er ikke spesielt glad i flyktninger heller. Eller nordmenn. 

Jeg er spesielt glad i folk. Og folk er folk, ikke bare på glansede magasinforsider. 

Da jeg var på reportasjetur til Lesbos i fjor høst var det folk vi så på strendene. Og det som slo oss var at dette kunne vært oss, – det kunne ha vært deg, det kunne ha vært meg. De oppførte seg akkurat slik vi ville ha gjort, hvis vi nettopp hadde kommet i land etter flere timer i en overfylt, synkeferdig gummibåt. Noen var apatiske, noen var fremdeles redde, andre var oppstemte og lykkelige fordi de hadde overlevd. Folk flest hørte på anvisningene og stilte seg i kø, noen få sneik i køen. Akkurat slik vi nordmenn ville ha gjort. Noen av oss er uselviske og går ei ekstra mil for å hjelpe andre, andre tenker først og fremst på sitt eget skinn som skal berges. Slik er det her hjemme, slik var det på Titanic, og slik var det på Lesbos. Folk er folk. 

Da vi traff Ahmad på stranda, var det ikke først og fremst en flyktning vi møtte. Han var våt, kald og redd, og så ut som noens sønn, bror, venn eller nabo. Min sønn. Eller din sønn. Han viste seg å være sønnen til ei sjubarnsmor i Aleppo, byen nord i Syria der det lenge har vært livsfarlig å bevege seg utendørs. Hun har alltid håpet å ha ungene sine i nærheten, og etterhvert fylle huset med barnebarn. Slik vi ønsker. Men først og fremst vil hun at de skal overleve, derfor skjuler hun sorgen og lar dem dra. Og håper de en gang kan komme hjem. Slik vi ville ha gjort. Folk er folk. 

Da TV Haugaland postet reportasjen om at Ahmad nå var kommet trygt fram til Haugesund, var dette noen av kommentarene. 

"Trodde det va trygt der nere nå eg ? Dei skryte jo plassen opp i skyene for å dra turister! Gode shopping muligheter fine strender diskotek å nydelig mat".

"Haha ja, de kan vel flykta te sine egne strender, ser nå faen tje ut som at det e krig der"!

Da Ahmad bodde på mottak på Jæren i vinter, hørte han innimellom utsagn som avslørte en lignende hånlig uvitenhet. Om oss nordmenn. 

– De kjenner ingen nordmenn. De vil ikke gå på norskkurs og bli integrert, de sitter bare inne på mottaket og røyker og snakker negativt, forklarer Ahmad. 

Men dette var de færreste. Norske nettroll er heller ikke mange. Sinte unge menn og kvinner finnes i alle kulturer, mobbere finnes på alle skoler. De er ikke mange. Men de har noe til felles. De skjønner ikke at folk er folk.