Raskere enn sin egen lille skygge

Jeg har truffet dama med mest sjarm per kvadratcentimer på hele Haugalandet. Jue rager ikke høyt over gulvet i det lille syverkstedet sitt, men kommer aldri til kort. 

Jeg var allerede i godt humør da jeg åpnet døra til Jues Syverksted i Sørhauggata, men det toppet seg da jeg ble møtt av verdens minste pitbull, forkledd som chiuaha. Vakthunden til Jue er ikke klar over størrelsen sin og kaster seg mot kundene i ellevill varsling. 

Jeg hadde med meg maens yndlingsbukse, Mestabuksa til bruk i garasje og furtebu. Glidelåsen, for såvdt buksa også (konas anmerk.),  har sett bedre dager, og siden jeg har sluttet å hige etter husmorpoeng var vi på jakt etter profesjonell hjelp. Jue viste seg å være 3D, - driftig, dugelig og dyktig. Men nøysom og en smule beskjeden, et bevis på at de beste haugianske verdiene selvfølgelig ikke er særnorske. 

– Når er den ferdig? 

– Om ei uka!

– Godt, tenkte jeg en halv time senere, da jeg oppdaget at yndlingsbuksa til maen fremdeles hang på knaggen i gangen med den umiskjennelige fasongen til maen preget inn i stoffet. Hadde ikke hodet manglet, hadde jeg trodd han hang der på knaggen og lurte seg til en pause fra den tidlige våronna på terrassen. Hvem si bukse hadde jeg levert?

Vel nede igjen for å bytte den glidelåsløse buksa oppdaget jeg at Jues uker var korte. For den første buksa var allerede fikset. På den nevnte lille halvtimen. Men sånt noe lar hun ikke gå til hodet på seg. 

– Kan du fiksa røkejakken min, spurte maen som hadde lurt seg med og holdt fram de sørgelige restene av Windsorjakka si. 

– Vanskelig, sa Jue tvilende, og gjentok det siden de bedende hundeøynene til maen ikke viste tegn til å innse usikkerheten i prosjekt røkejakke. –Vanskelig! 

Men hun var ikke verre enn at hun raskt la til.

– Ei uka! 

Og så: 

– Eller i målå! 

Selvinnsikten slo inn bakfra, den effektive dama gyver jo løs på glidelåsene før vakthunden trekker et lettelsens avskjedsbjeff. Og Jues sjarmerende haugesundsdialekt kjemisk fri for r-er fulgte oss ut døra. Etter 20 år i sildabyen er skarre-r-en vår fremdeles vanskelig for bysbarna fra Vietnam. Vi andre kunne med fordel delt litt, vi har r-er nok til alle som drømmer om å få lagt inn en kraftig raspelyd som kan virke både slimløsende og en smule skremmende. Men jeg tror jeg foretrekker Jues variant :)

Keiserens nye bryn

— Har du husket alt? Pass, penger, øyenbryn? 

Det er blitt litt tyngre å reise lett. Deler av oss må nå fraktes i utenomkroppslig bagasje. Som øyenbryn. Ingen femtenåring med respekt for seg selv reiser noe sted uten medbragte bryn og blyant. 

Det å hente femtenåringen på skolen er blitt som en sebrasafari. For der kommer de med like langt hår, identiske øyenbryn og til forveksling like jakker. Er det ingen som sier til dem at det ikke er kledelig å bytte ut øyenbrynsblyanten med svart sprittusj á la tre for to tilbudet på nærbutikken eller male svarte rumpetroll i pannen? 

Jada jeg vet det, alle må få gå med den brynene de vil. Hvem er jeg som kan heve mine og tro jeg vet noe som helst om hvordan verden er, når du er femten og brynbredde er viktigere enn alle verdens bruttonasjonalbudsjetter og boligsparinger. Min egen generasjon går en usikker fremtid i møte, om noen år er brynene borte for godt. De faller av og vokser ut igjen på haka eller overleppa, og det er ikke mye trøst i at kroppshårene synes å være konstant i antall når de velger å vokse ut offpiste.  

Trøsten er at Fred Hamelten, øyebrynstylisten som laget en pinsett til Rihanna verdt 65.000 kroner, langt på veg er enig. Bryn er viktige og gjør oss til dem vi er. Vi er de eneste på kloden som har bryn uten pels under, så hvorfor ikke beholde det unike i dem? 

De 250 hårene vi har over hvert øye har en funksjon ut over at de fungerer som takrenner og leder vann og svette bort fra øynene. De signaliserer følelser og er avgjørende for at vi kjenner hverandre igjen. Barber vekk brynene dine og du har en forkledning salige Peter Sellers ville ha misunt deg. 

– Brynå mine floke seg, sukker maen og lar frisøren i Strandgata ta et drag over pannen med maskinen i det han runder hjørnet ved øret etter å ha luket i nakken. 

Han er på historisk grunn, vi har nappet og stylet øyenbryn siden tidenes morgen. I renessansen gikk de helt uten i Firenze, på 1800-tallet biffet amerikanere brynene sine opp med musehår. På 70-tallet barberte kvinnene dem helt vekk og tegnet dem opp igjen en centimeter over og så konstant ut som om de lurte på hvor de hadde tatt vegen. 

Lite nytt under luggen da kanskje likevel….