Travel light...
Hundbagasje....
Jeg burde gjort som
sekstenåringen min, pakket kun det nødvendigste og så lagt halvparten av det
igjen hjemme. Med andre ord pakket mobil, men ikke lader, fire umake sokker,
tannkrem uten kost og nøyd meg med håndbagasje.
Som det var nå, hadde jeg pakket
alle nødvendighetene og litt til i kofferten og sjekket den inn. Uten tanke på
at flyselskap selvfølgelig er som barneselskap. Noen ganger en rolig affære,
der ketchup og gele havner i barnemager, andre ganger ville vesten der
ingenting går som det skal eller der det skal.
De siste ukene har jeg flydd med
to hittil uprøvde selskaper, Wizzair og AlItalia. Wizzair var en opptur, om
mulig trangere og mer tettsittende enn Ryanair, men ellers rausere enn de
fleste. Kofferten kunne veie 32, jeg gjentar 32 kilo! I tillegg til
håndbagasje, som på mirakuløst vis slapp å bli most ned i den fryktede
stålrammen på 55x40x23 lovlige centimeter ved gaten. Jarl Vidar måtte til
gjengjeld sitte med knærne to smertefulle centimetre inn i setet foran, men kneskålene
hans har allikevel sluttet å forvente noe særlig av han for mange år siden.
Dessuten er det langt fra knærne og opp til munnen, så de kommer så og si aldri
til orde med klagesangene sine.
Men mannen ble betenkt da vi skulle sjekke inn
på veg hjem, og jeg hadde kjøpt et bilde på øyemål. Akkurat like stort som
kofferten tenkte jeg og betalte gladelig en håndfull zloty for to sebraer i nær
naturlig størrelse. – Det e` nåke me hjernen te kvinnfolk, de eige `kje evnen
te å beregna, tordnet JV på veg ut i bilen klokka 04 om morgenen. – Det ordne
seg, mente den lett positive journalisten med håndbagasje, stor koffert og et
digert sebrabilde under armen. Det hjelp jo ikke at vi hadde pådratt oss et
hyggelig reisefølge på to haugesundere i verdens minste leiebil, men fram kom
vi! Og bildet? På Lech Walesa flyplassen har de ikke gått på sinnaskolen, den
som uteksaminerer personalet på Stansted. Så sebraene ble sjekket inn og fikk
reise med god beinplass på Oversize, free of charge.
Sinnaskolen.....
AlItalia er en annen historie.
Sant å si har jeg ikke truffet en eneste italiener som har noe godt å si om
dem. Da jeg landet på Cantania Aeroporto forrige uke, lå kofferten igjen i
Roma. Hos AlItalia kan du sjekke inn 23 kilo, men hva hjelper det når du ender
opp aldeles vektløs?
Avdelingen for savnet bagasje var
stor som et trygdekontor, med en haug med ansatte bak disken. Bare en av dem
kunne hjelpe, de andre var ansatt i full stilling som pekere. – Scusa, io ....
- No, no, sa de alle som en og pekte på dama lengst borte. Hun sporet til
gjengjeld kofferten på null komma niks. Den var faktisk i ferd med å lande,
uten at det hjalp noe særlig. To døgn og fem telefonsamtaler senere kom kofferten, tydelig merket av å ha vært i utlendighet på egen hånd. I mellomtiden var det bare to
ting å gjøre. Kjøpe italienske klær og vandre ydmykende rundt som en
kjempekvinne i små feminine kjoler, designet for barnløse kvinner på maks 1,60 :)