Walking on sunshine.....

Smilende samferdsel

Bare juks, jeg har ridd mer på kamel enn jeg har kjørt motorsykkel

Jeg elsker å reise! Gjerne som alle Askeladdens hjelpere, til lands og til vanns og i lufta med. Riktignok ennå aldri på første klasse, men manglende komfort og ferske aviser har alltid blitt mer enn oppveid av manglende billetter, kverulerende konduktører, utagerende medpassasjerer, spenning og sjarmerende stress.

For noen dager siden nøt jeg den sømløse servicen til Ryanair, luftrommets Ikea. Ingen plagsomme skillevegger, det er bare å nyte den uniformerte friheten, likheten og brorskapet 10.000 meter over hverdagen. Hva gjør det vel at filmene, den bittelille kyllingfileten og de bittesmå rundstykkene glimrer med sitt fravær? Tiden flyr..., det første kvarteret går med til å pushe alle synlige forhøyninger i armlenene, bare i tilfelle mekanisk manipulering kan utløse et lite ekornes-mirakel. Etterpå er det bare å lene seg loddrett tilbake og nyte synet av samlebånds-stewardessene. De er forbløffende like! Alle som en går med bagels i bakhodet, en donut av en dult, som sammen med et snev av østeuropeisk aksent, skaper en kameratslig atmosfære i midtgangen. Ingen over, alle ved siden.... Tivolimusikken under boardingen, loddsalget og de røykfrie sigarettene som selges like før landing bidrar til den billige begivenheten. Skal jeg fly Ryanair igjen? You bet! Det er dyrere å ta bussen til byen, - enten er Ryanair lost in calculation, eller så er Kolumbus kolossalt kravstore.

Men ikke et vondt ord om våre lokale helter. NSB gikk fra å være Norges mest utskjelte til å bli redningen for tusenvis av passasjerer under flystansen i vår. Jeg bidrar gjerne til det bråe bifallet. Vår Herre må ha en egen samferdselsskvadron, som jeg flittig har søkt bistand hos. Og NSB skrev seg inn med gullskrift i annalene, da fjortisen var liten og vi to ble stående billettløse,- et helt tiår før den trøstesløse tilstanden ble en del av den digitale servicen ved Kristiansand stasjon.

Morgenen startet med havarert bil og påfølgende haik med den velvillige naboen, som gav flat pedal for å nå jobben etter å ha satt av mor, barn, vogn og koffert. Pengene og billettene haiket videre. Etter et raskt indre "hjelp!" til samferdselsministeren i skyene, sprang jeg etter bilen med et tydelig billettløst ansikt. Nyttesløst..... Neste trekk var å bønnfalle billettkontoret om nåde, jeg bare måtte hjem med det toget! Servicen sporet helt av, jeg fikk nye billetter pluss fem hundre kroner i cash til babymat og båt i Stavanger. I det konduktøren blåste for avgang, og jeg sa takk og lovet å betale alt på faktura neste dag, kom to NSB-arbeidere halsende inn på perrongen. De hadde sett min nyttesløse aksjon for å få tak i billettene i bilen, la sammen to og to, snudde firmabilen og la seg på hjul. Etter ti minutters frisk kjøring mot Vennesla, fikk de stoppet nabodama, gjennomsøkt bilen og returnert til stasjonen med de dyrebare dokumentene. Jeg kom meg hjem, og min mor la av uvanen med å bli gammel før tiden. Nå tror hun meg nesten når jeg sier:

-Det ordner seg alltid :-)