I en sal på hospitalet

I 1943 lå en to år gammel jente fra Bodø på sykehus i Oslo i nesten ett år. Helt alene. Hun var redd, hun følte seg alene, og flere ganger prøvde hun å rømme. 

I dag er hun 75, men husker ennå den hjerteskjærende følelsen da mamma måtte reise nordover igjen etter et kort besøk. Toåringen hadde alvorlig barneepilepsi og sjansene for å overleve ble ansett som små. Hun ble tatt med til fotografen. Det var ikke sikkert det ble flere bilder av den aktive lille jentungen. 

Livet skulle uansett aldri bli helt det samme. 

Privatbildet er tatt påsken 1943. Norge var okkupert av tyskerne, og det å reise fra Nordland til Oslo var en utfordring. Pengene strakk ikke til, og trygderettighetene vi har i dag var flere tiår, i praksis flere lysår unna. Men denne dagen, skjærtorsdag 2. april 1943, hadde pappaen som jobbet som lærer, fått fri fra jobben. Sammen med sin Ingeborg dro han til hovedstaden for å besøke minstejenta. 

Fram til etter krigen var foreldrene nærmest uønsket når barna ble lagt inn på sykehus. Hygiene var et argument, den økende industrialiseringen og behovet for arbeidskraft et annet. Dermed ble små barn liggende på sykehus helt alene, noen av dem i flere år. 

Jentungen vokste opp til å bli min mamma. Hun vokste opp i en tid da legene ikke helt skjønte sammenhengen mellom kropp og sjel. Litt rart siden Platon som levde 400 år f.Kr. skjønte det.

– Sjel og kropp er ett og bør ikke behandles hver for seg, sa filosofen. 

Men min mamma er en stayer, så hun overlevde både med kropp og sjel. Men ser du godt etter, kan du ennå se den lille toåringen som savner mammaen sin.

Sandras lille verden

Hun het Sandra og bodde på gata. Hun eide ikke mer enn hun kunne slepe med seg i to poser, likevel holdt hun krampaktig rundt en blomst i flaske og en valp i bånd. 

Jeg traff henne i Porto sist sommer. Hun var til forveksling lik alle de andre som bodde på gata, – lutryggede, forkomne mennesker med pappkrus og tomme blikk. Kledd i billige boblejakker med gamle teppeposer eller flatklemte pappesker under seg. Redde for å virke så påtrengende at de blir jaget, men enda mer redde for å bli usynlige. 

Men våger du å se dem i øynene oppdager du fort at den brukte boblejakka og det skitne skjerfet bare er en kulisse, – den urbane fattigdommens uniformering. Bakom sitter medmenneskene, - forfatterne som aldri lærte å lese, legene som ikke fikk studere, sangerne som ingen oppdaget, bussjåførene som aldri tok lappen. 

– Da jeg var ung kalte de meg Michael Jackson, betrodde Sandra meg den andre dagen jeg traff henne på gata. – Jeg elsket å danse. 

Nå er Sandra en skygge av sitt unge jeg. Tynn og til dels tannløs. Men skjønnheten kan ingen ta fra henne. Den ligger like under den matte huden og siver ut av hver eneste pore når hun smiler. Det gjør hun ofte når hun snakker om hunden sin.

– Nå er jeg ikke alene lenger. 

Hun og valpen bor i oppgangen til klesbutikken på hjørnet over hotellet. Der reier Sandra opp for natta med sommerdyne og pute. Det er bare ett år siden hun måtte flytte ut av leiligheten sin, og hun har ennå klart å beholde sengetøyet sitt. Drømmen om en hybel holder liv i henne. I mellomtiden gjør hun det beste ut av det lille hun har. 

– Jeg prøver alltid å ha med meg en blomst. Den gir meg håp. 

Men da valpen næmer seg blomsten i den halvfulle vannflaska og jeg lar meg rive med av gateromantikken, får den praktiske Sandra meg effektivt ned på asfalten igjen. 

– Den er tørst, sier hun tørt, og sper på med mildt hoderistende smil. 

Jeg gav ikke Sandra penger, jeg fikk meg bare ikke til på gjøre det. Jeg ville så gjerne gi henne litt tid, lytte til historien hennes, klappe hunden og smile sammen med henne. Det føltes feil å forrykke likeverdet mellom oss med noen få mynter. Hun ba heller ikke om noe. 

Den natta vi dro hjem gikk vi innom for å stikke euroene våre under puta hennes mens hun sov. Men jeg burde jo ha visst at ingen sover tungt på gata, jungelens lov tilsier at noen kan rappe dyna di om du ikke har et øye på gløtt. Sandra våknet. 

– Takk, sa hun. – Takk for at dere så meg, takk for menneskeligheten. 

Da jeg klemt henne kjente jeg at hun var syk, huden var altfor varm og hun var skremmende tynn. Jeg tror ikke jeg møter Sandra igjen om jeg drar tilbake til Porto. Vi visste det nok begge. 

— Lov meg at du aldri glemmer meg, ba hun. – Vær så snill, ikke glem meg. 

Jeg lovet Sandra å fortelle dere om henne, om dansedrømmen og om valpen som fikk henne til å føle seg elsket. Og er dere i Porto, se etter henne i oppgangen til klesbutikken like ved Rotunda da Boavista. Lever hun fremdeles kjenner du henne igjen på blomsten i flaska like ved hodeputa. 

Kampen for kjendisleppene                                                    

                                           
Jeg er født i feil tid. Rundt regnet 40 år for tidlig. Da jeg var tenåring hellet jeg mest til den stygge andungen-sjiktet blant jentene, nå kunne kanskje min medfødte duckface-munn ført meg rett utpå catwalken.

Men da jeg var 13, var en and en and, og en 13-åring med fyldige lepper var ut. Brynene skulle være smale, og munnen likeså. Mammas munn som jeg fikk i vuggegave var definitivt ikke in. Vi snakker 1978, Alex Haleys «Roots» gikk sin seiersgang på NRK og unge Karen ble Kunta Karen over natta. 

Nå er jeg heldigvis velsignet med både ryggrad og selvironi, så munn-mobbingen gikk ikke nevneverdig innpå meg. Dessuten fikk jeg en brun dukke med krusete hår da alle de andre fikk den nordiske varianten, så jeg var trygg på at jeg uansett ikke var født i feil kropp. Alle kan ikke slumpe til å passe inn i det til enhver tid rådende skjønnhetsidealet , og jeg slo meg til ro med at skaperen hadde vært raus da munnen min passerte innrammingsverkstedet.

Stor var derfor overraskelsen da vi kom et stykke utpå 2000-tallet og denne kommentaren kom fra en konsulent i en kosmetisk laserklinikk. 

– Gud, jeg kunne drept for de leppene! 

Jeg snudde meg for å se hvem som stod bak meg, men måtte etter noen sekunder ta inn over meg at mammas munn hadde kjempet seg ut av ursuppa og nådd fast land. Vi var blitt «the survival of the fittest», med munnen folk lot seg injisere for å få for noen måneder av gangen. Eller som ungjentene uten tillatelse og penger suger på shotteglass for å få for noen smertefulle timer. #kyliejennerchallenge. 

Så nå går jeg her flere tiår på overtid med mammas munn og øyelokk. Lokkene er et kapittel for seg selv, de har  en tendens til å fire seg ned til halv stang utpå kvelden og har blitt parodiert i to revyer på Festiviteten. Men de har utrolig nok også fått sin renessanse. De siste årene har det gått i:

– Hvor har du operert deg?

Og jeg som tenkte det var en ulempe å måtte bruke en halv øyenskyggeboks per lokk. Moralen må bli, - smil til det mennesket du ser i det neste speilet du passerer. Et eller annet sted i verden i et eller annet århundre er nettopp du verdens vakreste. For din mor har du alltid vært det.

Ligner du passbildet ditt, er du for syk til å reise, sies det :)