Du skal elske din niste som deg selv

Jentedrømmen, tusen appelsiner og egen presse

Alle ungene er oppdratt på traust søndagsskolegrunn, men av en eller annen grunn har alle tre sovet seg gjennom Gi-oss-i-dag-vårt-daglige-brød-timen.

- Skjer da, utbryter sweet sixteen og holder opp en vissen vase av knusktørr kneip og mykt mandarinskall. De sørgelige restene av gårsdagens niste blir dissekert av de bortskjemte avleggerne i samlet tropp. - Ja ja, sier en forsonende fjortis, - skjevene te mamma e hakket bere enn dei te mommor! - Skjever? Sekstenåringen hever øyenbrynene til øverste etasje.

- Mommor skjere ikkje skjever, hu skjere brød! Dei e så tjokke at det går`kje merr enn to på kvart brød.

- Joda , medgir fjortisen, men di e barra tjokke på eina siå! På andra siå kan du jo se gjønå brøet. Mammen må medgi at hun er fostret på skiver à la unnarennet i Holmenkollen, men vil ikke gi etter for den utakknemlige horden. - Vær takknemlige, sier hun med med mild førstegrads aggresjon i stemmen. - Me kan jo verr takknemlige for ein ting, fortsetter fjortisen. Skjevene te mommor e allti i vater! Hun jevne di ut med en halv pakke smør og resten av Nugattiboksen!!

Jentungen har kun vært inne som observatør, men hiver seg nå på den daglige brød-bølgen. -Hva vil du ha i matboksen da, mandarin eller eple?-Eple! Svaret kommer kontant og med en militant utgreiing. -Ka e`det fysta du tenke på når du ser et eple, spør den lyshårete, blåøyde lille skapningen.

-Æhh..., skolemat? - Nai, det gjørr ikkje eg! Det fysta eg tenke når eg ser ett eple e`ei bomba! Kan du ikkje se at stilken e`luntå?

Vel, det er kanskje en naturlig følge av det å vokse opp i en skog av geværer. De siste dagene har vi rutsjet fra rom til rom på en million softgunkuler etter tidenes gutteparty. Slik går nu dagan, enten rutsjer vi eller så sleper avkommet rundt på verdens tyngste støvsuger, fylt til randen med plastkuler.

Det er ikke rom for den lille milde lyseblå flanellografjesusen i dette herberget, vi må oppgradere!