Sultanens soverom

Damelykke: Tre små sjokolader på senga hver morgen

- Can I bring you an apple Mrs. Hesseberg? And water and a towel? Jeg er i treningsrommet på Ciragan Palace, der jeg ikke trenger å gjøre noe selv, knapt nok å trene. På Tyrkias beste hotell står de på hodet for å bære oss på hendene. 

Jeg svømmer rundt i luksusen som en bardehval med munnen full av frynsegoder. JV og jeg har fått et pressestipend av Norges Sjømatråd og lager reportasjer om norsk fisk og fe i Tyrkia. Med jobben følger tre netter på palasset på Innovasjon Norges regning. Nå har de riktig nok fått grupperabatt, men vi nyter tanken på hva rommene våre egentlig koster. - 5524 kroner nottå inklusive tri daglige sjokoladar på søllfat, gliser jobbmaen, som allerede har bestemt seg. - Eg ska ta kånå med ner her ei natt!

En rask sjekk på nettet viser at hvis han vil oppgradere til Pasha suiten, kan han bare selge bilen og mopeden og nyte en natts luksus med utsikt over Bosporosstredet til den nette sum av 92 000,- per natt. Og da får de attpåtil frokost.

I mellomtiden morer vi oss med å betrakte de som ikke trenger å selge bil og bensin for en hotellweekend. Nyrike russere med babymyke hender som aldri har tatt i verken hammer eller sigd, kostbare dobbelthaker og kjøpeblonde koner. Formuende fruer og aldrende arabere. Og vi nyter ti rene håndklær daglig, marmorbadekar, avis på døra og tøfler ved senga.

Jeg har regnet ut at ei uke i Pasha suiten vil koste meg 644 000,-. Andre kloke hoder har regnet ut at gjennomsnittsmennesker spiser for 640 000,- i løpet av livet. Med andre ord, jeg kommer til å måtte leve et suiteløst liv. - Rører du maten min, er du død, sier Pusur. Jeg er tilbøyelig til å gi den selvgode katta rett.

Søren og, det er gått ei pære ... 

                                                                                  

Yrke: skopusser

Honning rett frakuben

Badekar med gardiner 

Dåkkas Majestetar

Ka ska me sei når me tar `an i hånnå, spør JV tjue korte sekunder før vi er framme ved kong Harald.Vi diskuterte etiketten nøye i går, men glemte å konkludere. Nå er vi prisgitt vår egen fintfølelse og fantasi.- Kongen og dronningen, spør den semiroyale. - Nai, Deres Majesteter, sa JV rungende i en tone som antydet diskusjonen var over for hans del. - Eg vett ikkje om eg får te kongeknoting, kan eg sei Dåkkas Majestetar?

Men det var i går, nå er vi fem sekunder unna de kongelige fingrene, som strekker seg høflig, men samlebåndsaktig ut mot oss. Og i det kongen og kånå tar lokaltv-journalisten høflig i øyensyn, glemmer jeg både dialekt og dristighet og puster ut et knapt hørbart: - God aften. Brumlebassen bak meg er plutselig blitt like blodfattig og følger opp med nok et ønske om en god aften.

- God mat av alle slag..... 

Og aftenen blir god den. Vi er i Istanbul sammen med en stor næringslivsdelegasjon på det første norske statsbesøket til Tyrkia. Nå har vel vi nordmenn strengt tatt vært her for tusen år siden, men da kom vi ikke med business class, men vikingskip. Og denne gangen tar tyrkerne i mot oss med åpne armer. Sultanens palass fra 1860 er fylt til randen av tyrkiske celebriteter, kjendiser og presse. Kapteinen på kokkelandslaget og den lokale chefen har jobbet i dagesvis med menyen og serverer ikke mindre enn 20 ulike retter. Tre av dem står på dessertbordet, de 17 andre består av fisk, skjell og skalldyr. Etter de to første har JV bestemt seg. - I mårå ska eg kjøpe meg ein kebab!

Men jeg og de fem hundre andre snoper i sjømaten. Og som et moderne brødunder blir det nok til alle, til tross for at vi er 150 flere enn det som var påmeldt. En rekke lokale har meldt seg på i tolvte time og dukket opp med et følge på to til ti dresskledde bonusgjester. - Typisk, smiler våre tyrkiske venner unnskyldende.

I løpet av kvelden og dagen derpå blir kongen mer og mer kortreist. Vi bor på samme hotell og kan smugkikke på både han og Sonja og de marineblå lekre koffertene deres. - Kjenn på pulsen min, sier en kvinnelig makrelleksportør fra Austevoll og legger hånda mi på hjertet sitt, som lever sitt eget liv i større grad enn vanlig. Ikke rart, kongen er tross alt mer enn et godt betalt frimerkemodell.
Og kanskje er det på hjemmebane vi trenger ham mest. Et statsoverhode som ikke representerer et politisk parti, valgt av deler av folket. Selv de mest presidentvennlige i følget har kledd seg i sin fineste stas og er litt høye etterpå.

Kongeparet må jo tro at hele landet alltid lukter nymalt og går i lakksko. Og at i lille TV Haugaland er dresskoden gullkjole, 115 hårnåler og svart dress.  

Kveldens beste kongebilder

@